Verdidebatt

Empati er oppskrytt

Empati er viktig. Uten empati ville ikke menneskene fungere i relasjon til hverandre og som en sosial enhet. Men derimot er empati elendig som moralsk kompass – og slik sett oppskrytt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land har 18. februar en interessant artikkel som tar utgangspunkt i en boken «Against Empathy» og som er skrevet av psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University. Han argumenterer for hvorfor vi trenger mindre empati i samfunnet.

VL skriver bl.a.:

«Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati, sier Paul Bloom. Jeg er motstander av empati som moralsk rettesnor. … Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i samfunnet vårt? … Det høres ganske innlysende ut. Hvis alle klarte å se verden gjennom de som er annerledes enn oss – ville verden vært et bedre sted. Helt feil, sier Paul Bloom.»

Videre forklarer Bloom svakheten ved empati; den er partisk. I tillegg mener Bloom at empati brukes som våpen. Empati er nemlig en effektiv og nødvendig ingrediens i historiefortelling.

Empati kan brukes i det ondes tjeneste, er konklusjonen til professorene Rane Willerslev og Nils Bubandt ved Universitet i Århus. Men Willerslev vil ikke være med på at empati er noe entydig positivt eller negativt. «Forstillingen om at empatien alltid er god, er feil. Empatien er nøytral og kan brukes til både godt og ondt. Den brukes til å hjelpe andre, men også til å slå folk i hjel», sier Willerslev.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», sier Bloom.

---------------

Ved katastrofer er et kaldt hode avgjørende. Det varme hjertet er i beste fall en drivkraft, men kan også stå i veien for rasjonell og effektiv hjelp og bistand.

Enkeltskjebner. Bruk av enkeltskjebner i politisk argumentasjon og debatt kan av og til framstå som politisk pornografi, men til gjengjelde kan det være svært effektivt. Det virker, viser det seg dessverre. Grunnleggende er det naturligvis absurd dersom poltikken skulle bestemmes av enkeltskjebner.

Magien ligger nettopp i den etablerte empatiforståelsen. De senere tiårene har «empati» og også illusjonen om det krenkelsesfrie samfunnet tatt over mye av styringen i politikken. De som har en sak som kan koples til empati, og som er flinke til å utnytte dette, har lett match.  Selv om kampen kan fortone seg som hard, har «de empatiske» et ultimat våpen med voldsom sprengkraft. Det setter politikere og institusjoner sjakk matt. En salamander kan i prinsippet stoppe en motorvei.

Se!! Dere har ikke empati. Dere tenker kun på dere selv. Slik kan vi ikke ha det. End of discussion.

Lammende. Dette er lammende for den politiske debatten, politiske prosesser og en ansvarlig og bærekraftig utvikling. Når en regjering legger fram forslag som er ment å ivareta svake grupper, men også helheten, og dersom dette skulle bety innstramning for enkelte – reagerer opposisjonen på impuls. Godt hjulpet av pressen, utnytter de situasjonen og kjører fram en alenemor, en eldre, en funksjonshemmet og argumenter med at regjeringen er kynisk og ikke bryr seg om de som sliter. Assosiasjonen til politisk pornografi og også uredelighet fester seg.

Ensidig aktivisme. Farida bor nå i Kabul sammen med familien sin. I noen år bodde hun på Dokka i Nordre Land. Ingen har engasjert lokalsamfunnet på Dokka mer enn nettopp Farida. Det vil si, det er en gruppe kvinner som har skapt engasjementet. Det har vært oppslag i lokalpressen, fakkeltog og innsamlinger. En lærer holder fjernundervisning med henne slik at hun kan følge undervisningsplanen på Dokka.

Så en dag, i iveren etter ta vare på denne enkeltskjebnen, og i den voldsomme dynamikken som ofte følger av aktivist- og aksjonsgrupper, forgrep man seg. Alle skolebarna på Dokka ble samlet i kinosalen. Der var det flammende innlegg om Farida og beskrivelser av situasjonen hennes. Høydepunktet var en samtale med Farida på direkte link mellom Kabul og kinolerretet på Dokka – foran en fullsatt sal med klassekamerater og andre skolebarn.

Disse barna er nå innprentet at enkeltskjebner er verd mer enn alle andre lidende, og at en helthetlig og nødvendig konsekvent statlig politikk er urettferdig, uakseptabel og eventuelt også hjerterå. Slik mistes viktige perspektiver av synet.

Dypest sett har det med egoisme å gjøre, en ekstremdyrking av egen empatifølelse. Slik gjør godt, i hvert fall for damene bak aksjonen. Her må det naturligvis understrekes at disse ikke gjør dette av ond vilje eller med et egoistisk motiv. De er selv offer for og et bevis nettopp på det som forskerne peker på om at empati er elendig som moralsk kompass, og at det nødvendigvis heller ikke er en god størrelse. En aksjon for å la Farida i fred ville antakelig vært mer moralsk riktig – også i fht barnets beste.

Å la seg forlede. Slik har vi møtt både, Ali, Neda, Natan, Maria Amelie og en rekk andre gjennom presseoppslag, i TV-debatter og i fakkeltog og demonstrasjoner foran Stortinget – der både politiker og biskoper entusiastisk har deltatt. I disse sakene og i en rekke andre har det vist seg at myndighetene har gjort rett og at opinionen – inkludert politikere og geistlige har latt seg forlede av ivrige aktivister og media på høygir. I slike situasjoner er det lov å sende en takk til vår Skaper for at vi har sindige og rettskafne politikere som tåler trykket og som står oppreist i stormen. Det blir som et kongens nei.

Men av og til går det galt, som da bildet av den døde treårige Aylan på stranden gikk verden rundt. Bildet fikk sitt eget momentum og hadde voldsom kraft. Det lammet politiske prosesser og bidro til at det ble tatt følelsesstyrte og ikke rasjonelle beslutninger da den store strømmen av flyktninger presset på Europas grenser. Et negative utslag av empati – spesielt for millioner av syriske flyktninger.

Euforien. Da norske politikerne i flere politiske partier våren 2015 tilsynelatende i lykkerus jublet, klappet og framstod som euforiske da de vedtok å ta imot ti tusen syriske flyktninger over tre år, var de styrt av det de samme mekanismene. Det er sansynlig at dette ikke var det beste for situasjonen for syriske flyktninger. Men det gjorde åpenbart godt for politikerne. Og så var det valg det året.

Med det samme utgangspunktet er det implisitt fritt fram å kritisere Sylvi Listhaug. Å peke på ministerens retorikk i lys av den etablerte empatiforståelsen er slik det skal være – en slvfølge. Det er å følge den brede vei.  Slik kan det se ut til at Listhaug har valgt den smale og tornefulle veien. Tiden vil antakelig vise hva som var rett. Her er det ikke usannsynlig at mange vil måtte erkjenne at empati er elendig som moralsk kompass.

Ytre høyre. Det samme gjør seg gjeldende i vurderingene av partiene på høyre fløy. Disse er for øvrig heller ikke mine favoritter. De er imidlertid forskjellige. Enkelte er ekstreme, andre er mer moderate. Men også her viser det seg at empatiforståelsen er førende for bedømmelsen, eller fordømmelsen. De er grunnleggende innvandringskritiske. Det gjør dem til «islamofobe» og «fascister», mens det viser seg at noen av dem har en tydelig sosial og solidarisk profil i sine programmer. De vil – som Senterpartiet her i Norge – hegne om egen kultur og tradisjon – og de er for en positiv nasjonalisme.

I Sverige er denne polariseringen ekstrem. Sverigedemokratene, som i stor grad har et program i skjæringspunktet mellom sosialdemokratiet og sentrum, blir kun bedømt ut fra sin innvandringspolitikk – som ligner på den som er vedtatt av Det norske Stortinget og som føres her i Norge. Men i Sverige er den ekstreme empatiforståelsen rådende.

Politisk samarbeid i Norge. De samme mekanismene gjøre seg gjeldene her i landet. Når Vestre og Kristelig Folkeparti ikke kan sitte i regjering sammen med Frp, er det primært fordi partiet ikke faller inn i den etablerte og rådende empatikonsensusen, og det snakkes om dårlig menneskesyn. Spørsmålet blir da: Har Frp et dårlig menneskesyn – egentlig? En annerledes tilnærming, ja, men dårlig? En slik polarisering, som er styrt av en feilslått empatiforståelse, er ødeleggende for poltikken, og kan også vise seg å få negative konsekvenser for de «dømmende» partiene.

Empatien gir seg absurde utslag, den gir små grupper og aktivister enrom makt – stadig godt hjulpet av mediene som jo har et mildt sagt monomant forhold til fokuset på enkeltskjebner og «sårbare» grupper. Slik har vi fått likekjønnet vigsel i kirken og et utall av andre særrettigheter for særgrupper. Alltid holdes «rettferdighet» opp mot realitetene eller realpolitikken. De som er imot framstilles som om de ikke har  medfølelse, nestekjærlighet og altså empati. Den alminnelige oppfattelsen, og bildet som skapes, er at de typisk er avstumpede og i hvert fall gammeldagse. Slik blir motstandere av ekstrem-empatien, de som maner til helhetlig tenkning, rasjonalitet og realisme, stigmatisert og satt ut av spill – og helst skyflet bort i en passende krok der man mener at de hører hjemme. Så langt har dette vist seg å være en suksessoppskrift – for alle de med mye "empati".

Menneskerettigheter. Også menneskerettighetene og andre overnasjonale avtaler og kvensjoner er preget av det samme. Denne forståelsen var rådende da norske politikere spesielt i 2014 tok flere av bestemmelsene i Menneskerettighetserklæring inn i Grunnloven – noe som kan vise seg å bli kompliserende og kan komme i konflikt med nasjonale hensyn og mangel.

Blant «de empatiske» utlegges slike problemstillinger som egoisme og mangel på raushet. Men det er naturligvis ikke noen motsetning mellom både å ta nasjonale hensyn og å være raus overfor andre. Det hele er et spørsmål om hvilken måte vi velger å være rause og å hjelpe på. En rasjonell tilnærming er naturligvis det beste – for oss selv, men definitivt for de nødstedte.

Empatismen kan være farlig, den kan være ødeleggende – og om ikke annet stjeler den enormt med energi i de politiske prosessene. Den står ofte i veien for god og helhetlig politisk styring. Empati er kort sagt elendig som moralsk kompass.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt