Til mann og kvinne skapte han dem?

«Hvis tidens tenkning var en sykdom, var vi som entusiastiske laboratoriemus som ropte om å få bakteriene injisert først». Slik ironiserer forfatter Bjarne Riiser Gundersen over oss nittitallsstudenter i boken «Da postmodernismen kom til Norge».

Hjernevask

Det blir stadig pekt på at den postmoderne ­relativismen er på tilbaketog. At kjønn ikke er noe mer enn en sosial og psykologisk sak, har for eksempel blitt utfordret av flere toneangivende stemmer har de siste årene. Oppgjøret strekker seg fra Harald Eias nå seks år gamle oppgjør med kjønnsforsk­ningen under «Hjernevask»-debatten – til Karl-Ove Knausgårds trefninger med Ebba Witt-Brattström om kjønn og politisk korrekthet i Sverige.

Som humaniorastudent på Blindern på nittitallet kjenner jeg meg igjen i Riiser Gundersens beskrivelser. Jeg har både fått mye vennskapelig tyn for, men samtidig hatt genuin nytte av, studiene i kjønn og kultur. Moderne kjønnsteori har på mange­ måter lagt fundamentet for dagens kjønnsroller. Både menn og kvinner nyter godt av at kjønnskategoriene rommer mer enn før.

Akademisk lek

Men demonteringen av kjønnene ble en akademisk øvelse som fortsatte til de ble abstrakte og løsrevet fra biologien. I dag mener de mest ­radikale kjønnsforskere det er rent språklige kategorier som danner kjønnsidentiteten. I denne­ ideologien blir ethvert avvik brukt som et argument for å avvise at man kan snakke om en normal.

Men trenger individuell variasjon å gjøre kategoriene mann og kvinne meningsløse? Eller må vi tvert i mot radikalt utvide rommet i de to kjønnskategoriene vi har?

I norske avisspalter har man de siste årene vitset mye med den svenske «hen»-debatten. Den er blitt karakterisert som teoretisk symbolpolitikk signert den radikale og kulturelle middelklassen, og skillet mellom norsk og svensk tenkning er blitt definert som en «kjønnspolitisk rift langs Kjølen». Som nordmenn har vi blitt anklaget av svenskene for å være reaksjonære og sjåvinistiske, men det har prellet av. Vi har heiet på den litterære­ ­superstjernen Knausgård og hans angrep på den svenske ­politiske korrektheten.

Forvirring

Så hvordan kan det ha seg at en tredje kjønnskategori nå så stillferdig er i ferd med å bli omfavnet av nær sagt alle ­politiske partier? Selv i KrF er dette blitt komplisert.

– Jeg skapte forvirring om «hen», skrev Knut Arild ­Hareide i Vårt Land denne uken og presiserte at det aldri har vært KrFs intensjon å innføre en tredje kjønnskategori.

Men hva var intensjonen? ­Hareide viser til at KrF som menneskeverd-parti må ta på alvor at noen ikke føler seg hjemme i de etablerte kjønnskategoriene. Ungdomspartiet KrFbruker samme retorikk – og konkluderer med at man må tilby en tredje kategori for de som føler seg utenfor de etablerte.

«Det tredje kjønn» virker nå å være svaret fra stadig flere ­politikere. Men hva var egentlig spørsmålet?

Kjønnsidentitet

Det er her vi må tilbake til postmodernismen og kampen mellom naturvitenskap og humaniora. For kjønnsidentitet er komplekse saker. Mens legevitenskapen mener nyere behandling av barn med uklart kjønn i stor grad er vellykket, vil mange kjønnsforskere på sin side fortsatt mene at disse menneskene overprøver vår ­deling av verden i to kjønn – at vi ikke har noe rom for dem som tilhører et slags tredje.

Samtidig omhandler dette også mennesker som har en personlig, psykologisk opplevelse av ikke å høre hjemme i noen av kjønnskategoriene – såkalte «kjønnsoverskridere».

Ny kategori

Når KrFU-ere ­argumenterer for et tredje kjønn, snakker de om å ta vare på de som faller utenfor. I etterkant av bråket har KrF tydeliggjort at det også er deres intensjon. De vil ivareta en gruppe, men ikke innføre en tredje kjønns­kategori. Men hvor bevisst er politikerne­ på at dersom vi ­aksepterer et tredje kjønn, ­aksepterer vi også de bakenforliggende samfunnsvitenskapelige teoriene der kjønn er en formbar, sosial konstruksjon?

Her i Norge er det ikke vanskelig å få gehør for kritikken av det mange ser på som en skinnharmonisk svensk offentlighet – illustrert ved kjønnsnøytrale barnehager der barn selv skal få utforske hvilket kjønn de er. Det skapte begeistring i Norge da Knausgård stilte totaldiagnosen på svensk offentlighet og beskrev den som en slags venstreintellektuell paranoia

Granatsjokk

Men nå 
handler debatten om sårbare enkeltmennesker som mener de vil få et bedre liv om de 
kan få leve som «hen». Og 
når minoritetsperspektivet dominerer diskusjonen, blir det dørgende stille. Omkostningene­ ved å ta debatten blir for store 
for mange ­meningsbærere. ­Etter tiår med vond homodebatt 
har Kristen-Norge fått granat­sjokk. Man vil ikke gå inn i ­tematikk som kan bidra til at man beskyldes for å være eksklu­derende.

Vi trenger en mer nyansert samtale om dette. For spørsmålet er om dette handler om tilrettelegging for en svært liten minoritet – eller om det faktisk handler om innføringen av en grunnleggende ny kjønnsforståelse i samfunnet. Uansett hva vi innfører av kategorier og ideologier – med kjønn og biologi følger alltid ambivalens, identitetsforvirring, fordommer og merkelapper.

Kultur og natur

Hva har vi satt i gang dersom vi innfører en tredje kjønnskategori? Hverken kirken eller KrF har bidratt til en fordypende diskusjon om temaet.

Likevel: Stemmene og de ­alternative ståstedene finnes – verdikonservative samfunns­debattanter som teologene ­Eivor Oftestad og Espen Ottosen ­fører interessante diskusjoner om hvor grensen skal gå for kulturens overskridelser av naturen.

Det vil være påfallende dersom det kun er noen få stemmer innenfor akademia som vil gå inn i grunnleggende diskusjoner om kjønn, biologi og identitet – mens politiske og religiøse ledere er tause.

Først publisert i Vårt Land 18. februar 2017.