Friheten i forsakelsen

I boken Liberale tenkere for vår tid portretterer Lars Peder Nordbakken noen av personene som har formet den liberale idétradisjonen. Det er konsise og lærerike portretter – alle er lesverdige. Samtidig må man spørre: I hvilken grad tilhører personene én og samme tradisjon?

En tradisjon forutsetter det Nordbakken kaller for «fellesnevner», altså kontinuitet. Og forskjellene mellom de liberale tenkerne er så betydelige, forklarer Nordbakken, at «det er vanskelig å sile ut en fellesnevner – utover betoningen av personlig frihet». Og denne friheten sidestiller Nordbakken med «det liberale frihetsbegrepet», i ­bestemt form entall.

Men det finnes ikke (bare) ett liberalt frihetsbegrep. Det er til og med uforenelige frihets­begreper i Nordbakkens egne portretter, som mellom Ludwig von Mises og Wilhelm Röpke.

Den liberale orden

Konsekvensen er manglende sammenheng mellom frihetsbegrepet og idealsamfunnet Nordbakken ­peker mot – en liberal orden der menneskene er dydige og utviser det Röpke kaller «self-discipline,­ a sense of justice, honesty, fairness, chivalry, moderation, public spirit, respect for human dignity, firm ethical norms». Uten slike dyder vil sivilsamfunnet forvitre, ifølge Nordbakken «den mest undervurderte blant de ­liberale institusjonene».

Nordbakkens utfordring er at – og det gjelder for de fleste samtidige liberalere – Röpkes dyder ikke følger fra frihetsbegrepet, nemlig at enkeltmennesket er fritt i den grad det opplever «fravær av tvang, og er forskånet mot å bli underkastet andres vilje». Dette frihetsbegrepet, som kan kalles for den liberale normløsheten, er verdinøytralt. Dette kommer kanskje tydeligst frem i Mises' Human Action: «Nature is alien to the idea of right and wrong».

En liberal normløshet

Jeg tror de fleste forbinder liberalismen med nettopp et slikt frihetsbegrep – altså en liberal normløshet. Det forutsettes et slags etisk frislipp: Enkeltmennesket skal, slik Nordbakken forklarer det, føre «selvvalgte liv med utgangspunkt i den de er, og ønsker å være.»

Men jeg tror den liberale normløsheten er en forvrengt forståelse av frihet, og er med på å undergrave den liberale samfunnsorden. Hvorfor? Selvet, i den liberale normløsheten, settes i et dualistisk forhold til egen kropp spesielt og omverdenen generelt, ja til det som objektivt er godt: I stedet er det egenviljen som er betydningsfull.

Nordbakken må eksempelvis gjerne bekymre seg for forvitringen av sivilsamfunnet, men den liberale normløsheten forbyr ham å hevde at menneskene­ bør gjøre noe med det – og langt mindre at de bør kultivere Röpkes­ dyder. For, igjen, det er til ­syvende og sist «egenviljen» som er betydningsfull.

Å realisere det gode

Grunnen til at Röpke fremmet liberale statsinstitusjoner, er at disse muliggjør et «menneskeverdig samfunn». Det vil si at institusjonene setter mennesket i stand til å realisere det menneskelige: Mennesket har en natur, og frihet er å realisere det gode denne naturen er rettet mot.

Et slikt frihetsbegrep impliserer ikke et trangt menneskeideal;­ det er mange måter å leve på som er forenlig med å realisere det gode. Men det betyr at frihet ikke kan reduseres til å følge egenviljen; man må også vurdere om denne egenviljen er verdt å ­etterfølge.

Det betyr for eksempel at man ikke utelukkende kan bruke krefter og kapital på det man begjærer, bare fordi man begjærer det, uten først å ta hensyn til de rundt seg. Det betyr også at det kanskje ikke er riktig å skille seg fra ektefellen sin, dersom man har barn, fordi man er lei samlivet­ og føler forholdet har kjølnet.

Nordbakkens portretter vekker en lengsel etter det menneskeverdige samfunnet. Men da kan vi ikke fortsette å akseptere den liberale normløsheten. Det er ikke likegyldig hva slags egenvilje vi følger.

Å kultivere dyder

 Det igjen betyr at liberalere ikke bare kan kjempe for liberale statsinstitusjoner uten å sørge for en helhetlig dannelse av de menneskene som opererer innenfor disse institusjonene. Det innebærer først og fremst at man legger til rette for et potent og florerende sivilsamfunn. Og videre at sivilsamfunnet må sette enkeltmenneskene i stand til å kultivere dyder – som å se friheten i noen ganger å fornekte sin egenvilje.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.02.2017