Samme oppdrag — ny rolle

Året 2017 er et merkeår i norsk kirkehistorie. 500-årsmarkeringen for reformasjonen faller sammen med avviklingen av statskirken.

Kirken har alltid levd sitt liv og forkynt sitt budskap i en verden i forandring. Som luthersk kirke skal vi være i kontinuerlig reformasjon og et fellesskap hvor mangfoldet får utspille seg. Den norske kirke er forankret i kirkens universelle tro og lære og samtidig åpen for kulturell tilpasning.

Bundet sammen

Den norske kirke er et trosfellesskap, en medlemsorganisasjon og en samfunnsinstitusjon. Vi er ­uløselig bundet sammen med andre kristne trossøsken i ­Norge og verden gjennom medlemskap i økumeniske organisasjoner og samarbeid med søster­kirker. Sammen med dem forvalter vi kirkens misjons­oppdrag og forkynner evangeliet om ­frelse gjennom Jesus Kristus. Vi ­uttrykker Guds kjærlighet til alle mennesker gjennom diakoni og samfunnsansvar. Vi har et forvalteroppdrag om å ta vare på hverandre og på jorden.

Den norske kirke vil være et åpent og inkluderende fellesskap hvor medlemmene kjenner tilhørighet og eierskap, og hvor også alle andre føler seg velkommen. Kirken skal fortsatt invitere mennesker til dåp og trosfellesskap.

Sammen med andre kirkesamfunn har Den norske kirke ansvar for å videreføre og fornye den kristne kulturarven i vårt land i en tid med økende sekularisering og livssynsmessig mangfold. Dette skal skje i ­respekt for og i dialog med ­andres tro og livssyn.

Relasjonell i sitt vesen

Den norske kirke er en del av sivilsamfunnet og samarbeider med en lang rekke organisasjoner og institusjoner. Kristendommen er i sitt vesen relasjonell. Slik Gud elsker oss, skal vi elske vår ­neste. Kirken har derfor alltid vært forpliktet til å bidra til å skape gode og tillitsfulle mellommenneskelige relasjoner, både i nære forhold i og samfunnet.

Det kristne menneskesynet om livets ukrenkelighet, likeverd og ansvar er utgangs­punktet for ­kirkens samfunnsengasjement. Vi vil fremme fred og rettferdighet og utfordre urett og maktmisbruk. Den norske kirke skal fortsette å være en viktig etisk premissleverandør inn i samfunns­debattene.

Samfunn

Som samfunns­aktør vil kirken ut fra sitt kristne og ­humanistiske verdigrunnlag, ­bidra til å fremme menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten. Dette gjør vi sammen med andre tros- og livssynssamfunn og ulike organisasjoner som vi deler grunnleggende verdier med.

I Norge har vi lang tradisjon med et konstruktivt samvirke mellom sivilsamfunnet og staten. Slik har vi bygd tillit, trygghet og åpenhet. Dette er et kjennetegn på vårt velfungerende ­nordiske velferdssamfunn. Slik samhandling og offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn og ­andre aktører innen kultur- og organisasjonsliv, har vært en styrke ved det norske samfunnet.

En ny rolle

Den norske kirke får nå en ny rolle overfor staten og offentlige myndigheter. Men kanskje enda mer merkbart; ­staten får en ny rolle overfor religion i og med at Norge ikke lenger har noen statsreligion.

Grunnlovens paragraf 2 videre­fører et kristent og humanistisk verdigrunnlag, og paragraf 16 slår fast at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Den norske kirke skal fortsatt ha en nær relasjon til det norske folk og til offentlige myndigheter. Men dette skal nå skje, ikke fordi vi skal ha en privilegert posisjon som statens foretrukne religion, men fordi vi er landets største trossamfunn og en av de viktigste bærere og formidlere av kristen og humanistisk kultur og tradisjon som har formet — og fortsatt skal forme — samfunnets verdigrunnlag.

Møteplass

Den norske kirke har fremdeles noen oppgaver som vi, sammen det offentlige, skjøtter på vegne av felles­skapet, blant annet gravferdsforvaltning og vern av kirkebygg som ­kulturminner.

Den norske kirkes kulturelle og sosiale fellesskapsarenaer spiller fortsatt en viktig rolle, ikke minst i lokalsamfunnene. Kirken skal fortsatt være en åpen møteplass og ressurs for alle som ønsker det. Vi vil videre­føre det gode samarbeidet med myndighetene både i kommunene og på nasjonalt nivå. I over­skuelig framtid vil Den norske kirke være en av landets største frivillige organisasjoner og en sentral samfunnsaktør.

Selvforståelse må justeres. Kirkens nye relasjon til staten pålegger oss et ansvar. Vår identitet og selvforståelse må justeres slik at vi ikke lenger ser oss som representanter for staten eller misbruker vår majoritetsposisjon overfor andre tros- og livssynssamfunn.

Alle tros- og livssyns­samfunn må gis samme handlingsrom og muligheter til å utøve sin virksomhet og til å være ­aktive ­samfunnsaktører. Uavhengig av tro og livssyn er vi alle samfunnsborgere med de samme rettig­heter og plikter i sam­funnet.

Vi står overfor store utfordringer slik som klimaendringer, fattigdom, økende ulikheter og flyktningkrise. Dette kan bare løses gjennom bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid på tvers av tro og kultur.

Utfordrer tradisjoner

Tros- og livssynsfriheten er en fundamental og universell menneske­rett. Denne retten er under sterkt press i store deler av ­verden. Vi ser tendenser til å nedvurdere denne fundamentale rettig­heten og avveie den opp mot andre ­politikkområder, slik som for eksempel hen­synet til majoritetsbefolkningens religion og kultur og innvandringspolitiske hensyn. Trosfriheten utfordres også av kulturelle og religiøse tradi­sjoner, ikke minst ­knyttet til forståelsen av kjønnsroller og familie. Som troende har vi et stort ansvar for at religiøse ­tradisjoner ikke blir misbrukt for å innskrenke andres tros­frihet og rettigheter.

Den norske kirkes rolle kan bare spille en konstruktiv rolle i samfunnet i årene framover dersom vi spiller på lag med alle dem som ønsker et livssynsåpent samfunn hvor alles rett til å utøve sin tro og livssyn sikres.

FØRST PUBLISERT I  VÅRT LAND 16.02.2017