En bedre historie

Når kirkens lære har blitt redusert til kirkepolitikk, er det på tide å lede kommende generasjoner tilbake til Skriften alene og fortelle en bedre 
historie.

Man kan finne flere grunner til å innføre 
kjønnsnøytralt ekte­skap som en del av kirkens lære, men ingen av dem har sitt grunnlag i Skriften alene. Kanskje var det derfor tidligere leder for Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, i et innlegg på Verdi­debatt i fjor redegjorde for hvordan Den hellige ånd nå leder oss i denne saken: «Det handler om å være åpen for at ‘Ånden taler til menigheten’ på stadig nye måter og fra nye hold, gjennom levd liv og ny kunnskap i troens lys.» Nesten to tusen år etter sitt komme leder altså Ånden oss i dag nærmest i en «ny-gnostisk» retning, gjennom erfaringen og ny kunnskap. Skriften alene er ikke lenger tilstrekkelig.

Kirkepolitikk anno 2017 til tross, det skal langt mer til for å sette Skriften ut av kraft. Kanskje var det derfor Jørgen Foss, Oslo-delegat og medlem i Åpen folkekirke, uttalte følgende: «Et vedtak på Kirkemøtet står ikke like fast som Bibelen.» Nå la Foss til at derfor må man engasjere seg for den såkalte «mang­foldige ­kirken» frem mot kirkevalget i 2019, men det spørs om Foss nettopp der talte profetisk — selv om nok det ikke var hensikten.

Hjerter i brann

For Guds ord er ikke bundet. Det visste ­Paulus, det visste Luther, og det visste også Hans Nielsen Hauge. Og er det noen som for alvor lyktes med å bringe reformasjonens sjel også til våre kyster, må det ha vært Hauge. Det måtte en bondetamp fra Østfold til for å vekke til live en kirke som i stor grad bare var bærer av Luthers navn, men ikke av hans ånd. Slik Luthers pamfletter «satte ild i tørt gress» på kontinentet, spredte Hauges bøker og hans forkynnelse seg rundt i de tusen hjem og satte hjerter i brann for evangeliet.

Som så mange andre evangeliske vekkelser i historien, bar vekkelsen rundt Hauge preg av at mennesker fikk et for­nyet ­engasjement for Guds Ord. Faktisk var haugianerne så ­dedikerte til sine bibelstudier at utenforstående ofte bare kalte dem for «læsere». De tok også aktivt lederskap i samfunnet og bidro med ydmyke tjenersinn og integritet til en dyp forandring i «folkesjelen» i både bygd og by. Landet vårt ble dessuten løftet ut av fattigdom og vanskelige kår. Som følge av vekkelsen ble det ­senere stiftet ­flere misjons­selskap, og Norge ble ­etter ­sigende det ­landet i verden som sendte ut flest ­misjonærer, sammenlignet med folketallet. Guds Ord ga ikke bare «visdom til frelse», men utrustet dem også «til all god gjerning» (sml. 2 
Tim 3,15–17).

Reaksjonær vs. aksjonær

I etterkant av Kirkemøtets nye ­vigselsliturgi ser vi derimot at dagens misjonsfolk og konservative kristne nå fyller kristen­mediene med kritikk. Opp­levelsen av en stadig utvanning av evangeliske grunnsannheter og tendensiøs sosialkonstruktivistisk teologi fører naturligvis til at konservative reagerer. Spørsmålet er likevel om disse miljøene av folk flest ikke vil bli oppfattet som annet enn reaksjonære, og om slike motreaksjoner vil lykkes med å vinne hjertene til den oppvoksende generasjon.

Det er nettopp i tider med store ideologiske omveltninger at Jesu disipler trenger å gjenvinne sin sanne identitet som verdens lys og jordens salt. Her trengs det visdom, og ikke minst å dykke dypere ned i historiene til apostlene, reformatorene og haugi­a­nerne. Når disse bevegelsene lyktes med å vinne folkets hjerter og disippelgjorde tusenvis av mennesker, var det ikke fordi de var reaksjonære motbevegleser — men aksjonære menn og kvinner som vevde sine liv inn i historien om Guds frelse og «spredte Kristi velduft på hvert et sted».

Historiefortellingens kraft

Om det er noe som ikke appellerer til dagens unge og lovende disipler, så er det tanken på bare å «konservere det bestående», og å holde oppe det «tradisjo­nelle ekteskapet» for tradisjonens skyld. Uten en helhetlig fortelling og visjon om hele Guds råd til frelse, ender det hele gjerne kun opp med «kirkepolitikk» på lavkirkelig nivå.

Er det noe evangeliske ­kristne har å lære fra suksessen til den stadig vinnende LHBTQ-­bevegelsen, så er det dens ­visjonære fortelling om frihet. Det er nemlig ikke «tidsånden alene» som har gjort at «regnbuefortellingen» har nådd inn til menneskers hjerter. Som Glynn ­Harrison, psykiater og forfatter av boken A better story: God, sex and human flourishing, skriver: «The architects of the sexual ­revolution won over the popular imagination because they knew the power of story. They drew together radical new ideologies, often complex and hard to grasp, and melded them into the simpler structure of narrative.»

En svekket fortelling

Det er derfor sterkt ironisk at samtidig som LHBTQ-bevegelsen har styrket sin fortelling, har evangelisk kristendom svekket sin. Selvfølgelig er ikke dette ­bevisst. Men for mange av dagens mennesker spørs det om ikke evangelisk kristen tro først og fremst blir forbundet med å ha de riktige teologiske og politiske meningene, basert på rigide prinsipper man har hentet ut fra en «religiøs lovbok» flere årtusener fjernt fra vår tid.

Kjære brødre og søstre i Jesus Kristus: La oss nå derfor legge av oss alt som tynger, rette blikket oppover, og for Guds skyld ikke miste verken vår identitet eller historie. Det finnes nemlig ­ingen bedre historie enn den som ­allerede er fortalt!

Det er nettopp denne ­skriften alene – Guds eget ord – som menn og kvinner gjennom ­århundrene bokstavelig talt har lagt ned sine egne liv i, for å ­skrive ned, overlevere og oversette til kommende generasjoner. Det er disse skriftene som er «The greatest story ever told». Det er i denne fortellingen vi ­møter den ene sanne Gud – Han som var og som er og som kommer – og det er denne historien alene som kan gi oss visdom til frelse og utruste oss til all god gjerning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.02.2017