Verdidebatt

Om parforhold og usikkerhet - del III

Tro ikke at jeg vil anklage dere hos Far. Den som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres håp til. Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord? Joh. 5, 45-47

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Del II sluttet med en forståelse av at Bibelens grunntekst er en elementær teori om alt. Teoriens grunnsetning er et aksiologisk uttrykk for at helheten er større enn delen, også når alt i rom og tid er ett. Slik tolket er Bibelens grunnsetning helt i samsvar både med den rene matematikkens og kvantefysikkens. Usikkerhetsrelasjonen er for øvrig like empirisk etterprøvbar som Mose kronologiske grunnsetning i 1 Mos. 1, 5 som tilsier at ethvert døgn i Einsteins tidrom, først og fremst er en utmålt og tilbakelagt del av og i evigheten  – Guds rike.

Bladende i Kunnskapsforlagets fremmedordbok, stoppes jeg av ordet «kosmogoni’, en, gr., læren om verdensaltets opprinnelse og utvikling; skapelsesberetning.» Ifølge «Store Norske» er kosmogoni: «En ofte billedlig teori om verdens skapelse og utvikling, på mer primitive stadier gjerne med mytiske innslag. Felles for tidlige kosmogonier er at de forestiller seg verden skapt av færrest mulig antall elementer, oftest bare ett, f.eks. vann, jord, luft og elveslam osv.» Og i det videre: «Forestillingen om skapelse fra intet var ukjent i antikken.»

Kosmogonier med utgangspunkt i ett element, får meg til å tenke på Demokrits lære om at alt er sammensatt av små, udelelige enheter, atomer. Kosmogonier med utgangspunkt i flere, assosierer jeg med Empedokles’ lære om at universet er uforgjengelig, og at all forandring skyldes blanding og atskillelse av fire grunnleggende element: ild, luft, vann og jord. Prinsippene for blanding og atskillelse kaller han kjærlighet og hat. I utgangspunktet forestiller han seg at kjærligheten er enerådende og forener de fire i en blanding. Av og i denne blandingen utvikles enkeltvesener som følge av at de fire splittes av hat. En utvikling som vedvarer inntil alt er splittet og hatet enerådende. Da opphører alle enkeltveseners eksistens, og en ny syklus innledes ved at kjærligheten blir enerådende igjen. Opplysningene i «Salomonsens», også om at filosofen, statsmannen og religionslæreren Empedokles aldri lykkes med å forene de fire elementene i et helhetlig uttrykk, får meg til å spørre: Var det fordi han ikke oppfattet de fire som parvis komplementære elementer i dobbel forstand – et par betingete eller fysiske og et par ubetingete eller ikke-fysiske – i henhold til kvantefysikken usikkerhetsrelasjon?

I bevisstheten henleder spørsmålet meg til Mose tre elementer – Gud, himmelen og jorden; et ubetinget eller ikke-fysisk og et par fysisk komplementære – forenet i en helhetlig grunnsetning. Som redegjort for tidligere, medfører usikkerhetsrelasjonen at universet aldri kan reduseres til mindre enn to fysisk utfyllende og uforenlige eller speilvendte element som verken kan bli ett eller intet samtidig. I Mose grunnsetning må himmelen og jorden følgelig være evigvarende og tvetydige element. Hva elementenes form og innhold angår, er himmelen er først og fremst å oppfatte som ikke-jorden og jorden som ikke-himmelen m.a.o.

Slik oppfattet begynner Mose aksiologiske – hel(het)lige – grunnsetning å fortone seg som en treenig verdirelasjon i dobbelt forstand. Som en treenighet både i ikke-legemlig og legemlig forstand, der det Moses kaller Gud fremstår som den ikke-legemlige – i seg selv. Når universet eller alt oppfattes som ett, kan den legemlige treenigheten i prinsippet rent matematisk uttrykkes som differensen mellom de to geometrisk eller legemlig komplementære elementene som følger: himmelen = jorden + Gud. Eller: Helheten = Delen + Gud, der Gud må være større eller lik ikke-jorden og ikke-himmelen. Det siste er en rent logisk følge av at når alt oppfattes som ett, kan helheten verken bli en eller ingen – samtidig. Helheten uten Gud er følgelig å oppfatte som et objekt uten subjekt – som et univers uten liv – m.a.o.

Sakte men sikkert erstattes både Jesu samtidige og mine sin forståelse av Bibelens grunntekst som en historisk beretning, med en tidløs – for ikke å si omvendt – forståelse. En forståelse av Mose skapelsesberetning som kosmogoni per definisjon: En tidløs teori til forståelse nær sagt av alt mellom himmel og jord, som interaktive funksjoner og/eller utfall av et færrest mulig antall evigvarende elementer.

Bergen, 17.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt