Espen Ottosen skriver i Vårt Land 15. februar om nye teologers bibelbruk. Ottosen er bekymret over at en del av oss, blant andre meg, ikke forholder oss til Bibelen slik vi burde, underforstått slik Ottosen selv gjør.
Ottosen har gjort en helt korrekt observasjon: Ikke alle teologer sier seg enig i alle skriftsteder. For når man leser en sammensatt bok, som Bibelen er, må man gjøre valg i fortolkningen og i hva man anser som normativt. Finnes det andre muligheter enn hva Ottosen anklager «moderne teologer» for?
La oss kaste et blikk på hans egen lesemåte: Ottosen har lest min artikkel fra tidsskriftet Kirke og Kultur fra 2013. Han velger seg ut noen sitater som han kritiserer. Men den som leser min artikkel, vil se at Ottosen gir et veldig skeivt bilde av hva jeg ønsket å formidle. Mitt poeng var at vi alle gjør valg når vi leser. Noen bibelske momenter er viktigere for oss enn andre, og får derfor teologisk prioritet.
Ottosen får det imidlertid til å se ut som at jeg mener Bibelen er irrelevant i etiske spørsmål. Ottosens lesestrategi er altså å ta sitater ut av sin sammenheng og fortolke dem uavhengig av helheten. Enkeltsetninger blir viktigere enn tekstens overordnede budskap uten at noe hermeneutisk prinsipp gjøres rede for. Dersom Ottosen leser Bibelen slik han leser artikler, er det grunn til bekymring.
Ottosen mener at «moderne teologer» har overdreven tillit til menneskers erfaringer. Men er det grunn til å ha større tillit til Paulus’ erfaringer og synspunkter enn til våre egne? Er det virkelig slik at dersom Paulus avviser kvinnelig prestetjeneste, så bør vi automatisk gjøre det samme? Finnes det andre stemmer, i Bibelen og ellers, som også fortjener vårt øre?
I spenningen mellom ulike bibelske momenter og mellom Bibel og menneskelig erfaring, har vi kun oss selv å stole på. Det krever ydmykhet og selvkritikk. Derfor er ikke bibeltolkning bare «iblant vanskelig» som Ottosen sier. Det er alltid vanskelig.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017