Vår frie vilje, eller Guds?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter Sin frie vilje.- Rom 8.28

For litt siden re-postet jeg et bilde på Facebook med et sleivspark til de som løfter fram den frie vilje som det avgjørende momentet for det frelsesverket de har blitt gitt ved troen på Jesus Kristus. Selv om dette er et bilde som formidler en sannhet med humor, så er det en dypere sannhet som ligger bak det, nemlig at veldig mange av historiene og vitnesbyrdene i Bibelen om mennesker som blir frelst, har veldig lite med mennesket frie vilje å gjøre, og derfor også fritt og selvstendig valg. I stedet ser vi gang på gang hvordan Gud griper tak i mennesket, både gjennom mirakler (så som helbredelser og overnaturlige hendelser), og gjennom mer naturlige hendelser og virkemidler (så som ved forkynnelsen av evangeliet). Felles for begge disse metodene, er at mennesket får en dyp overbevisning, gitt av Den Hellige Ånd, om behovet for omvendelse fra synd, og til Gud. Men hele veien er trykket på at det er Gud som i Sin store kjærlighet, etter Sin frie vilje, velger å frelse mennesker. Om Johannes døperen står det til og med at han var fylt av Den Hellige Ånd fra før han ble født. Det betyr at Gud allerede hadde gjort han til Sin tjener, uavhengig av hvordan han måtte føle om saken, til og med før han hadde noen mulighet å reflektere over saken. Likeens ser vi at Gud i andre tilfeller igjen, tillot at mennesker ble forherdet i sitt hjerte, så de ikke skulle vende om til Han og bli frelst (som med Farao, Judas og stordelen av jødene - se Rom 9).

Etter som jeg selv har reflektert og tenkt over dette i lys av min egen erfaring av frelsen, så har jeg skjønt hvor lite jeg egentlig hadde å si for nettopp dette. Det var Gud som kalte og dro på meg. Det var Han som overbeviste meg om synd i mitt liv (og fortsatt gjør det). Det var Han som ikke lot meg stikke av når jeg ville det, men lot meg se hvor tomt og meningsløst livet mitt var uten Han. Det var Han som dro meg til Seg, gang på gang (og fortsatt gjør det).

I lys av Bibelens historier og vitnesbyrd om akkurat dette, ikke minst Romerne 8.28 sitert ovenfor, så trenger vi å stille oss selv ett enkelt spørsmål:

Hvem får sin vilje?

Jeg vil foreslå at svaret er kanskje mer skremmende og herligere enn vi kanskje tror. La meg forsøke å se litt på alternativene: Om det er kun Gud som får Sin vilje, så betyr det at Gud dømmer mennesker til fortapelse eller frelse uten at de kan gjøre noe med det. De blir som brikker i et stort, kosmisk spill å regne, noe som gjør Gud ganske så skremmende og kynisk (mildt sagt). På dette punktet mener jeg at ateistene har ett godt poeng.

Om det er kun mennesket som får sin vilje, så gjøres Gud til en fange av "skjebnen". Han gjøres til vår tjener og gir oss det vi vil ha, uavhengig av om dette går på tvers av Hans vilje. Noen ganger lykkes Han med å dra og lokke mennesker til Seg, andre ganger feiler Han. Det betyr at Jesu verk på Golgata faktisk bare er delvis vellykket i realiteten av at mange vender Gud ryggen. I teorien betyr det også at Gud kunne feilet fullstendig med hele Sin plan, fordi mennesket var fri til å velge annerledes enn det som var Guds vilje og intensjon.

Det siste alternativet, så langt som jeg kan se, er at både Gud og mennesket får sin vilje. Både de som går fortapt og de som blir frelst får det slik de vil, men også Gud får det slik Han vil, fordi Han er i kontroll og leder oss, det vil si de som blir frelst, til det punkt hvor vår vilje er å gjøre Hans vilje. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg av hele min forstand ønsket å kjenne Jesus og ta imot frelsen fra Han den dagen Han møtte meg. Jeg ønsket ikke noe annet mer. Men på samme måte som den som sulter har et valg om han vil spise eller dø, slik hadde jeg et valg om å ta imot det Jesus så nådefullt stilte fram for meg den dagen. Det er et valg som i realiteten bare har en utvei og det er Guds vei. Og det er ikke noe annet den fortapte stakkar kan gjør enn å kaste seg til bakken og gi seg over til Han som er Herre og Frelser.

Hva så med de som går fortapt? De får også sin vilje. De har hørt evangeliet blitt forkynt, men valgt å vende Gud ryggen. Romerne 1 gjør det klart at hele skapelsen og historien vitner om Gud, men de velger allikevel å ikke bøye seg for Han, men istedet gjør de opprør. Så Gud overgir dem til deres egne lyster og lar dem få det slik de vil.

Faktum er at på den siste dag er det veldig mange som vil få det de ikke fortjener. Men det er ikke de som går fortapt i sin synd og opprør, men de som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus ved troen på Han. De som får det de fortjener, er de som valgte å ikke ta imot da de ble kalt til omvendelse. Derfor, både mennesket og Gud får det slik de vil til slutt.

Men i alt dette er det egentlig kun en som har virkelig fri vilje, og det er Gud. Hvorfor? Fordi Han er Skaperen av alt. Vår "frie" vilje strekker seg kun så langt som det mulig innenfor de rammer som Skaperen selv har satt. Bibelen lærer oss at det innbefatter til og med antallet dager vi får på denne jorden. Men dette kan du selv tenke over og gjøre deg opp en mening, når du leser for eksempel Salme 139.

Dette er ikke et særlig dyptgående eller utfyllende innlegg om fri vilje og Guds suverenitet over Sitt skaperverk, men heller et innspill for å skape ettertanke og refleksjon rundt et viktig spørsmål som får følger for så mange aspekter av vår tro, spesielt i relasjon til frelsen og Gud selv.