Hvordan ser jeg egentlig på bibelen og hva gjør den med troen min?

Jeg er prest og når noen spør meg om jeg tror at alt bibelen er sant i historisk og vitenskapelig forstand, svarer jeg: Nei, bibelen er ikke en vitenskapelig bok i den forstand at alt som står der er absolutt sant. Men de mange bibelske forfatterne har ut fra sin samtid forsøkt å fortelle oss sannheten om forholdet mellom Gud og mennesker. Som kristen tror jeg ikke først og fremst på en bok, men på en levende Gud og hans sønn Jesus Kristus. Bibelen har blitt til over hundrevis av år og inneholder alt fra forne tiders gudserfaringer og historiefortellinger til poesi, brev og ikke minst Jesusfortellingene i det nye testamentet. For meg er det viktig å poengtere at jeg ser forskjellig på det gamle og det nye testamentet. Mange teologer vil nok være enig med meg i at gudsbildet i det gamle testamentet er svært varierende. Vi sier om vitenskapen at den leter etter sannheten om hvordan verden er satt sammen og hvordan virkeligheten virker. Det kan man kanskje også si er tilfelle for en del av de menneskene det gamle testamentet forteller om. De lever, de leter, de søker. Det gamle testamentet inneholder historiske fortellinger om hvordan mennesker i den kulturen som er omtalt der levde, oppfattet samfunnet og Gud. Mennesker som i likhet med dagens mennesker kjempet for å overleve i en verden med godt og vondt, glede og sorg, håp og håpløshet. Tekstene er blitt til i rammen av et nomadefolks historie, et folk som gjennom århundrene på en særlig måte opplever at Gud griper inn i historien deres. Et folk som vokser seg stort og blir mer og mer bofast og tar form av en ordnet nasjon. Tekstene vi finner i Det gamle testamentet er mesteparten av det som er nedtegnet skriftlig av historien om Israelsfolket og den utvikling de gjennomgikk. Deres gudsbilde og gudsforståelse var preget av de Gudsåpenbaringer de opplevde, ja, men Gudsbildet er allikevel i stadig utvikling og ikke nødvendigvis ”riktig” til enhver tid. I enkelte av skriftene fremstilles Gud som en krigsgud som legitimerer forferdelige krigshandlinger og forvolder død og fordervelse. Det kan i noen av tekstene se ut som de trodde at Gud står bak det onde. De blandet sammen sin egen krigslyst og sin forståelse av Gud slik at de tok Gud til inntekt for sine ugjerninger. Vi finner nøyaktig den samme kampen i dag. Kristendommen har ned gjennom historien vært brukt til skalkeskjul for maktovergrep og ondskap. Det har blitt brukt enkeltvers og fragmenter av tekster uten hensyn til den kristne helhetsforståelse av bibelen.  Den kristne forståelsen av Gud kan ikke, og skal ikke brukes som skalkeskjul for å fremme ondskap. Når det er sagt, er det viktig også å si at på tross av mange misforståelser finnes en rød tråd av Gudsåpenbaring og sann Gudsforståelse gjennom det Det gamle testamentet. Gjennom profetene og i historiske hendelser finner vi et klart bilde av håpets Gud som er nådig, kjærlig og fredsfremmende. En Gud som gang på gang kaller folket tilbake til troen på nyskapelse, fred fremtid og håp. Slik som for eksempel hos Profeten Jeremias kp. 29,11. og mange andre steder. Det er dette som gjør at det gamle testamentet hører til som en hellig bok for den kristne kirke. Den gir oss sammenhengen bakover og vi kan se utviklingen mot det nye som kommer. Men det kristne gudsbildet må forstås i lys av Jesusfortellingene og evangeliene i Det nye testamentet. De to viktigste fortellingene her er slik jeg ser det julefortellingen og påskefortellingen. Julen forteller oss at Gud er i verden. Han kom som et barn. Han er sårbar og uutgrunnelig. Påsken forteller oss om hvordan det gikk med ham i møte med verdens ondskap, menneskene drepte ham. Noen sier at det var Jødene som drepte Jesus, det er  bare en bit av sannheten, slik sett er det en løgn. Det var like mye Romerne som det var Jødene, men hvis vi skal se litt større på saken så har vi kanskje alle noe skyld i drapet på ham. Han døde og dør fremdeles når mennesker lider under overgrep, drap og vold. Han sier det jo rett ut selv i Matt. 25,40 ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.”  Men den kristne lære stopper ikke ved at Jesus døde på korset. Det ender ikke i håpløshet. Da han som var og er Guds sønn døde var det ikke forgjeves. Det ble til frelse og håp for verden. Han vant da han tapte. Ikke bare fordi han etter tre dager stod opp igjen fra de døde, men også fordi han stod løpet ut og ofret alt. Det er flere måter å tolke dette på. Men i hovedsak blir det forstått som kjærlighet. Da han døde ble han et tegn i verden på hvor høyt Gud elsker verden. Han viste oss dermed hva ekte kjærlighet er. Men det blir også forstått som soning for all verdens skyld slik at alle som vender seg til ham og ber om tilgivelse kan få det fordi Gud på denne måten har forsonet verden med seg selv og gitt verden håp og fremtid.

Dette er kjernen i den kristne tro.

Moderne bibeltolkning har vist at bibelen er blitt til ved inspirerte øyenvitner til hendelsene og i kjempende menigheter i de første årene etter Jesushendelsen for 2000 år siden. De ble til i møtet mellom fortellingene og erfaringene fra disse konkrete og skjellsettende hendelsene og datidens kulturelle strømninger. Det nye testamentet har en inspirerte og gudommelige side og en menneskelige side. Da jeg for snart 40 år siden gikk ut fra forkynnerlinjen på Fjellhaug bibel og misjonsskole fikk jeg sjokk da jeg fortsatte min teologiske utdannelse på MF. Der lærte jeg om tekstenes tilblivelse og historisk  kritisk metode. Troen hadde i rammen av ”Misjonssambandets trygge favn” til da vært bygd på en naivistisk fundamentalistisk bibelforståelse der alt i bibelen var å forstå som sant ord for ord. En tro fundamentert på en slik forståelse er veldig sårbar. Jeg fikk sjokk og måtte ta pause fra studiet og delvis fra troen. Troen måtte bygges opp på nytt. Slik jeg  etter hvert har lært meg er troen først og fremst en erfaring av Gud i livet. Det skjer gjennom bønn og tillit. For det andre er det en opplevelse av å være i nærværet av det hellige. Det å være kristen er å leve og leke i møtet med dette store uutgrunnelige der man stadig ser nye aspekter. For mange år siden tenkte jeg at kvinneprester måtte være feil. Jeg angrer virkelig! Selvfølgelig skal kvinner være likestilte og ha alle rettigheter. Det var slagg i kulturen som hadde fått meg til å tro slik. Samme gjelder homofiles og lesbiskes rettigheter og muligheter. For meg kjennes det meningsløst å tenke at Gud ikke skulle elske og vedkjenne seg alle mennesker i sitt skaperverk.

Spør du meg etter klare linjer og sikre konklusjoner er svaret, måtte Gud forby meg! Jeg tror han gjør det. Tro er tro, håp er håp, kjærlighet er kjærlighet!