Den nye teologien

I januar 2010 startet et utvalg nedsatt av Bispemøtet sitt arbeid med samlivsetikken. Noen år senere fortalte Åste Dokka, et medlem i utvalget, åpent at hun i liten grad leste bibeltekster for å forberede seg til diskusjonene.

«Jeg gikk altså til arbeidet med den forutsetninga at det som står i Bibelen om homofili og ekteskapet og en del andre ting, ikke egentlig angår debatten», skrev Dokka i Kirke & Kultur (4/2013). Hennes teologiske forutsetning er at kristne kan tillate seg å være uenig med Paulus, eller som hun skriver: «Vi som ikke er enig med Paulus’ intimetikk skulle noen ganger tillate oss å si høyt og tydelig at Paulus tar feil».

Mye kan sies om denne måten å tenke på. Her vil jeg påpeke hvor annerledes teologisk arbeid blir med et slikt utgangspunkt. Det sentrale blir ikke lenger å avdekke Bibelens budskap, men å konstruere en akseptabel teologi.

Det tåpelige

Det er enkelt å finne eksempler på denne måten å tenke på. Når Bjørn Eidsvåg vil fortelle det norske folk hvilken Jesus han tror på, er ikke summen av evangelienes fortellinger avgjørende. Nei, ifølge Eidsvåg finnes det så mye problematisk i Bibelen at han må velge bort det han ikke klarer å tro og lage et alternativt bilde av Jesus.

I høst kom Gunhild Hugdal, stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet, med sterk kritikk av en artikkel Egil Sjaastad skrev om fortapelsens realitet (Vårt Land 10. oktober). Hugdal fremviste liten interesse for innholdet i Bibelens tekster. Hun hevdet at det var en tydelig svakhet at «Sjaastads forsvar for fortapelsen framstår som en ren oppramsing av skriftsteder».

Hugdal skrev også om «Jesu radikale medmenneskelighet» og viste til «selve grunnormen i det bibelske etiske materialet». Det høres kanskje fint ut, men hva betyr det når hun også hevder at hvis «erfaringen ikke stemmer overens med Skriften», har erfaringen forkjørsrett?

Denne enorme tilliten til menneskers erfaringer fremstår pussig. For vil ikke våre opplevelser og erfaringer ofte variere og kunne tolkes ulikt?

Et teologisk argument

Mange teologer forholder seg rett og slett ikke til Bibelen som en avgjørende autoritet. Eller for å si det som Asle Eikrem, førsteamanuensis ved MF, uttalte i et intervju om den kristne forsoningslæren: «Et bibelsitat er ikke et teologisk argument, men danner utgangspunktet for en diskusjon som må ta all menneskelig erfaring med i betraktning» (Sambåndet 16. desember).

Påstanden om at en bibeltekst ikke er et teologisk argument innebærer en betydelig nedskrivning av Bibelens betydning for teologien. Dette kombineres ofte med stor tillit til muligheten for å bruke fornuft og erfaringer for å lage sunn teologi.

Selv tenker jeg annerledes om hvordan drive teologi. Men utgangspunktet mitt er ikke en slags naiv eller firkantet fundamentalisme: Jeg påstår ikke at alle bibelvers skal leses bokstavelig eller avviser at Bibelen må tolkes. Bibeltolkning er iblant vanskelig.

Dernest er jeg kjent med provoserende bibeltekster og mulige spenninger i Bibelen. Til alle tider har teologer prøvd å lage en helhet ut av tekster som ser ut til å motsi hverandre. For mange er noe av løsningen å skille mellom sentrum og periferi i Bibelen. Det tenker jeg også.

Skifter mening

Hva gjør kristne som innser at de har misforstått budskapet i en viktig bibeltekst? Jo, de skifter mening.

Viser det seg at Paulus ikke generelt avviser kvinnelig prestetjeneste, ja, da bør vi si ja til kvinnelige prestetjeneste. Kommer vi ikke forbi at Jesus advarer mot en evig fortapelse, ja, da forkynner vi fortapelsens mulighet. Sier Bibelens tekster at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, ja, da avgjør dette kirkens liturgier.

Den nye teologien tenker annerledes. Det blir ikke lenger avgjørende å finne ut hva sentrale bibeltekster sier. For vi kan velge å være uenig med Jesus og hans apostler.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017