Verdidebatt

Lyden av skjør stillhet

Møtet med det hellige er ikke spektakulært. Sist søndag opplevde jeg det i svømmehallen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Første gang publisert i Vårt Land 7.11.2014)

SØNDAG DRO JEG og fireåringen min til det nye svømmeanlegget på Nygårdstangen i Bergen. I garderoben havnet vi ved siden av det som måtte være et brødrepar. De kan ha vært 16 og 14 år gamle og gikk hånd i hånd. Den yngste var alvorlig funksjonshemmet.

Vi holdt omtrent den samme rytmen. Storebroren hjalp lillebroren: Med skoene, jakka, sokkene, låsen til klesskapet, badebuksa, dusjingen og innsåpingen. Den yngste gutten nærmest dirret av forventning, og holdt skjelvende fast i brorens arm for ikke å skli på de glatte flisene. Den eldste besvarte de nølende og tillitsfulle blikkene med et forsikrende smil.

Jeg begynte nesten å gråte. Det er ikke hver dag jeg får være vitne til slik betingelsesløs godhet. Vel inne i svømmehallen fortsatte jeg å sende stjålne blikk i retning de to guttene, og hver gang så jeg det samme: En fortrolig, lysende tosomhet.

For min del vil jeg kalle det en religiøs erfaring. Så jeg holdt meg på behørig avstand. Dette ville jeg nødig invadere. Filosofen Rudolf Otto (1869‒1937) har definert det hellige eller numinøse som Tremendum et fascinosum – det som skaper frykt og tiltrekning på samme tid. Som profeten Elia dro jeg min metaforiske kappe for ansiktet.

Dagen i forveien hadde Benedicte Bekkelund fortalt i Dagbladet om aborten av et foster med Downs syndrom. «Ønsker jeg å utsette mine andre to barn for den belastningen det vil medføre resten av deres liv?» hadde hun spurt seg.

Belastning? Noe sier meg at storebroren i svømmeanlegget ville valgt et annet ord.

Bekkelund fortjener honnør for å stå frem med sine sjelekvaler. Den norske offentligheten trenger disse historiene, men hun demonstrerer også hvor flat og forvaltningsorientert den norske samtalen kan være. I et teknokratisk perspektiv er ethvert bleieskift «en belastning» eller «et tidstyveri», men de fleste jeg kjenner vil snarere sortere tiden ved stellebordet som livets mest meningsfulle øyeblikk.

Den britiske skribenten og psykiateren Anthony Daniels jobbet en gang som radiospaltist. Radiokanalen holdt til i et snirklete bygg det var bortimot umulig å navigere i. For at gjestene skulle finne frem hadde derfor kanalen ansatt en egen los – som var blind. Det tok derfor ikke lang tid før rollene ble snudd på hodet. Gjesten måtte ta ledsageren i hendene og lose henne fram.

Radiokanalen visste hva de gjorde. Tidligere hadde gjestene en tendens til å komme heseblesende og oppjaget inn i studio, men noe skjedde i møtet med den blinde losen. Vel fremme hadde intervjuobjektene et helt annet drag over ansiktet: En ro og et nærvær.

Mange av dem var kanskje fornøyde med seg selv og tenkte at de hadde vist omtanke for den stakkarslige losen. I virkeligheten var det like mye omvendt. Det var den blinde personen som hjalp gjestene. Simpelthen ved at de holdt hender.

Møtet med det hellige er aldri spektakulært og aldri rekvirert. Tvert om. Det er ubedt og overrumplende, og det åpenbarer seg i det ordinære og i det skrøpelige. I lyden av skjør stillhet. I en radiokorridor og foran et garderobeskap. Hos en blind los som vil holde hender, og hos en gutt med cerebral parese som skjelvende griper etter storebrorens hånd.

Da sa Herren: «Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. (1. Kongebok, kapittel 19.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt