Sipp, sipp, sa gubben

Velkommen til kveldens teventyrstund, folk - og kanskje fe!

Ja, du leste rett: teventyr - med t(e). Opprinnelse: Den teskapistiske galakse anno år 217. 

(Noen unnskyldning for denne barnlighet? Vi kan si at den kan unnskyldes med en debattants etterlysning. Noe debattanten skrev, var så enkelt at selv et barn kunne forstå det. Sa han. Da må jeg vel bli som et barn igjen?)

*

Det var en gang en gubbe. Det vil si: Det var én gubbe, men tre personligheter. Gubben hadde tre hoder, og hodene var like stygge som de var forskjellige.

Det ene hodet på gubben het Ja, det andre het Fin og det tredje het Ja Nå. Siden den trehodede gubben ikke visste, og denne fortelleren heller ikke vet, om det her dreier seg om ett eller tre mennesker, har vi et problem. Skal vi si han eller de?

Det må bli en mellomting - he. Just som på tengelsk. (Ja, du leste rett.)

En hutrende høstdag fikk Fin det for seg at he skulle avholde teselskap for Teliten. Ja, du leste rett - Teliten. Ja Nå og Ja var litt skeptiske, hver på sin må-te. Med alt sitt telitistiske begjær boblende på innsiden var de imidlertid ikke vonde å be. Derfor gikk det slik til at fru Slavelsen kom på besøk for å innvigle dem alle én i den te-okratiske lære. He måtte dynkes, daskes og dyttes så he ble passe marinert - de tre hodene med bus-tehår og ildtopp i øregropp, på den gubbete te-kropp.

For selv om gubben var te-ologisk skolert og hadde temerikansk skolest fra årlige, slavede teselskapturer til Ju-Nai-Te-en, måtte det feminin list til. Den feminine listen kunne gjøre den maskuline lesten ekstra sleip, og dette måtte til når humanister og ateister skulle sklitakles på nybonet te-ak-e-gulv.

-Du kan ta lurven fra noen hver, utbrøt fru Slavelsen da hun var ferdig med dynkingen.

-Vi, svarte gubben i kor. He var litt kjøterlig av seg for øyeblikket, alle tre av him.

Så gikk det et par dager. Brått en kveld utbrøt Ja: -Fin, Fin!

-Ja, nå har vi det fint, sa Fin.

-Hæ, snakka du til meg? brølte Ja Nå, som våknet fra terneduppen sin, med slev og sleiv dinglende ut av kjeften.

Fin klødde seg i hodet, men dultet da selvfølgelig borti de to andre samtidig.

-Hold kjeft, svarte Ja.

Her var det virkelig interne stridighe-te-er.

He fant ut av hvem som uttal-te hva til hvem, og snart var gubben venn og vel forlik-te. Det viste seg at Ja ønsket å dra på møter i Finteland med Ronny Håver Gryn, noe som viste seg vanskeligere sak-te enn fort. Derfor fikk gubben tilkalt privathelikop-te-ret fra vennen Leif I, som tradisjonen tro hang i gubbens hale (for he hadde bare én hale, gubben) på denne tiden av året.

Halen, som de begge fire kalte "I Forgår", fordi den følte seg så avvist og ofte måtte avises, var en artig, levende dings. Fra denne dingsen slynget nå Leif I seg framover og oppover med helikop-te-ret sitt, helt til han snurrepiperierte på toppen av issen til Fin. Fin landing, humret Ja og Ja Nå i kor. Deretter bar det til Slavelse-møter i en finsk by, med Ronny Håver Gryn (eller var det Grunker?).

Da møtene i Finland var ferdige, ble det returfart i en fart. Deretter dekket gubben på bordet i testuen sin og slamlet et kollossalt koalisjonskollabora-te-kamera-teskap. Fire og firti sjæle var de på det mes-te.

-Sipp, sipp, sa gubben, altså ble det sipp, sipp tre ganger, og hele kresenkoalisjonen som var slamlet, jublet HURRA mellom hvert dobbelt sipp.

Gubben var inga sippeguri, og han visste at det alltid, alltid gikk framover. Aldri hadde han tilbakegang, heller ikke da A.R.K. avslørte naskingen hans en hus-te-rig hos-te-dag i måneden tek-to-ber. Han visste nemlig at det gikk framover når det gikk bakover. Det var derfor han klaget på sin egen te-ve-kanal. Det ble mye te og mye akk og ve (og ri) den høsten.

Sa jeg han? Ja, du skjønner: To av gubbens hoder ble så ivrige under nevnte teselskap at de druknet i to digre punsjboller med is-ter og kjøtt-teletter. Det var trist, men måtte bare konsta-te-res. De to hodene var Ja Nå og Fin, så bare Ja var igjen. Ja syntes det var fint, men trist at det var han som overlevde de to andre. Men det var også litt greit å slippe gnålet deres.

Tross alt kan jo ikke et rike som er strid med seg selv, bli stående.
Men det kunne Ja. Hos ham var det bare ja og aldri nei, og alt gikk strålende i livet til Ja heretter - i alle fall fra livet og ned. Han sippet, men bare til te. Aldri av triste saker, for triste saker hendte aldri mer i Jas liv.

Er ikke det vidunderlig?

Og sipp, sapp, sutte, så måtte Newfarm dele nogle snutte. Ah, men.