Vårt Land om politisk lammelse

Begrepet 'ikke-sosialistisk', som blir brukt i VL-artikkelen, er i seg selv en sterk indikasjonen i så måte. I en slik begrepsbruk ligger det implisitt at 'sosialistisk' er en normaltilstand her til lands. Det er de som er sosialistiske og de som ikke er det. Noe mer presis inndeling enn dette trengs ikke. Man har de som er og de som ikke er.

Enkelte tillitsvalgte i f.eks. KrF er påpasselige med å understreke at de ikke er et ‘borgerlig’ parti, men et ‘ikke-sosialistisk’. Ok, da vet vi hva de ikke er. Men hva er de – egentlig? Det hadde naturligvis vært interessant å vite – ikke minst for velgerne. Jo da, i KrF framheves det oftest at parti er et sentrumsparti. Ja vel, da er det det partiet er. Dette er en selvstendig benevnelse som gir mening. Men hvorfor da forvirre seg selve og velgerne med også å benevne seg som ‘ikke-sosialistisk’?

Den motsatte begrepsbruken ville vært ‘borgerlig’ og ‘ikke-borgerlig. Hvorfor ikke? ‘Borgerlig’ er, som vi alle vet, i et historisk perspektiv et langt eldre og godt etablert begrep i Norge – i fht. den langt yngre jyplingen ‘sosialistisk’. Altså har det større historisk tyngde og legitimitet og ville i så måte kunne gitt mening som et begrepsmessig utgangspunkt. Men okke som, ‘ikke-borgerlig’ ville vært like meningsløst som ‘ikke-sosialistisk’.

«Frp – katta i sekken»

For ordens skyld, dette er ikke min mellomtittel, men VL sin. Avisen referer «partistrateger» som nevner tre saker som kan forklare Venstre sin stusselig oppslutning:

«Budsjettkampen gjorde dem til «klimaekstremister» og «antibilist». De oppleves som medskyldige i regjeringens sentralisering. Og ikke minst vemmes partiets Frp-skeptiske grasrot av et mer og mer populistisk Frp».

Her må nevnes at VL selv her peker på den egentlige årsaken … guess what, jo, naturligvis … Listhaug. Og da må vi forstå at ordet «vemmelse» er på sin plass. Vemmelse over et demokratisk parti, som i denne perioden også sitter i regjering, og som år om annet har mellom 15 og 20 % oppslutning i folket? Tja.

I artikkelen framgår det ikke at venstrefolkene mener at Frp er «katta i sekken». Så da må det igjen være VL som utrettelig forsetter sin misjon, sitt korstog eller rett og slett kampanje mot den sittende regjering – og da spesielt Frp – og implisitt kampen for en regnbueregjering etter neste valg. Den ideelle collagen er rød, grønn og gul + en litt ubestemmelig farge – ettersom også Senterpartiet er en del av kabalen.

Norsk Brexit

Vel, vi er ikke medlem i EU, og et passende navn på et norsk brudd med EU, d.v.s at vi melder oss ut av EØS, ville antakelig vært «Noxit». Men her er det Brexit som gjelder.

Man skal ikke løfte blikket særlig høyt eller vidt for å se noen klare politiske sammenhenger og mer presise forklaringsmodeller enn de som er nevnt ovenfor. Det siste året har vi opplevd et politisk jordskjelv i flere av de vestlige demokratiene. Stikkord er bl.a. Brexit og Trump. Og det stopper antakelig ikke der. Le Pen og Wilders er andre navn som ryster den alminnelige orden. I Sverige ligger Sverigedemokratene an til å bli landets største parti og i Tyskland kan landsmoder Merkel stå i fare for ikke å bli gjenvalgt for en ny periode. For halvannet år siden ville et slik utfall vært utenkelig.

Forklaringen, som få er uenige om, er innvandring – eller snarere en innvandringsliberal politikk, samt overnasjonalitet som tar makt og selvråderetten fra landene og plasserer den hos temmelig fjerne eminenser et eller annet sted. Økonomisk sett er frihandel og globalisering en suksess, men ikke for absolutt alle. Noen faller utenfor, de er sinte, og de gjør opprør. Det er de samme som opplever at de blir utkonkurrert i arbeidsmarkedet av billig arbeidskraft utenfra, og videre at de som kommer i store antall går rett i et møysommelig oppbygd velferdssystem der de ikke har bidratt og der statistikken viser at femti prosent aldri vil bidra. Løsningsordet er altså innvandring.

Værdraget

Et annet betent politisk tema i den nrokse debatten er klima. Da er det ikke det store spørsmålet om menneskeskapt eller ikke menneskeskapt det dreier seg om, men om valg av virkemidler. Klodens nordligste land, Russland, Finland, Sverige, Norge og Canada er i realiteten allerede klimanøytrale på grunn av den store barskogen.

Men i de internasjonale klimaforhandlingene ble dette forhandlet bort da det ville være urettferdig overfor alle de andre landene at disse fra før privilegerte landene skulle slippe de felles anstrengelsene for å få kontroll med klimautviklingen. Så, når de norske klimaaktivistene og politikerne har satt seg som mål at vi skal være klimanøytrale innen et eller annet år fram i tid, og at vi må finne oss i å stramme inn og tåle høyre straffegebyrer på utslipp, så er det et resultat av en teknisk definisjon i de internasjonale forhandlingene. Ok, det er greit. Vi har tatt på oss å bidra med vårt for at verden, som er oss alle, skal få balanse i klimaregnskap. Det er en god solidarisk handling.

Få er imidlertid uenige om at løsningen ligger i teknologiutviklingen. Senest i går kunne vi lese en artikkel på nrk.no om at det kan bli langt billigere og enklere å fange CO2. Det er forskere ved SINTEF som er i ferd med utvikle en ny metode. Den vil egne seg godt hos klimaverstingen – offshorevirksomheten – og den vil monne skikkelig.

I denne situasjonen kan det se ut til at de mest klimafokuserte partiene uansett ikke er fornøyd hvis ikke også vanlig folk plages med pålagte forsakelser. Det skal tross alt koste, det skal kjennes på kroppen, selv om det i den litt større sammenhengen ikke betyr så mye – for klimaet – fordi andre og langt viktigere tiltak vil kunne løse dette langt mer effektivt. Slikt straffer seg naturligvis politisk.

Skudd i foten

Bildet er temmelig klart. Venstre, KrF, SV og MDG er både klima-«ekstremister» og de mest innvandringsliberale partiene. En annen fellesnevner er at de alle ligger på eller under sperregrensa og sliter stadig mer. Venstre og til dels KrF opplevde – spesielt etter høstens budsjettforhandlinger, der klima ble satt på spissen – og etter manges mening ut i det absurde, motbør på meningsmålingene. En nyansering her er at KrF ikke er like «ekstreme» som de ivrigste partiene når det gjelder på klima, og at MDG tilsvarende ikke er like innbitte innvandringsliberale som de øvrige.

Det lansers stadig forklaringer på disse partienes kamp mot sperregrensa. For Venstre og KrF nevnes Frp oftest – spesielt i herværende avis. Det som står lengst ned på lista er ofte nettopp innvandring og klima. Berøringsangsten for disse realitetene er påtakelig. Det er ikke usannsynlig at de, som ikke støtter de nevnte partiene, synes dette er helt fint. Så lenge de virkelige og egentlige årsakene ikke løftes fram – elefanten i rommet, som det også heter – vil de fortsette å slite.

Som en bekreftelse på årsakssammenhengen, har Sp for tiden svært oppmuntrende oppslutning. Sp snakker åpent og fordomsfritt om positiv nasjonalisme, er mer innvandringskritiske enn den delen av Frp som sitter i regjering og er imot de vedtatte klimatiltakene som rammer «vanlig folk» – eller synonymet bønder og de i distriktene.

Dersom veivalgene til mellompartiene fører til et regjeringsskifte, er det min spådom – og jeg er altså ikke Frp-velger – at Frp i opposisjon vil stige til gamle høyder og vel så det. Da kan partiet være seg selv og høste noe av den samme effekten, som vi ser i andre europeiske land for de partiene, som er tydelige på de nevnte to sakene, samt om utvekstene i globaliseringen, og som har stor og økende oppslutning.

Ved å ikke adressere de egentlige utfordringene, ved å vende dagens regjeringen ryggen og ved stadig å demonisere Frp, vil det ikke usannsynlig bli et trippelskudd i foten for Venstre og KrF:

1) De vil bli stående på stedet hvil ettersom de ikke griper fatt i det som virkelig gjelder. 2) De vil bli prisgitt en ‘sosialistisk’ regjering. 3) De vil sørge for en «sverige»-effekt for Frp – der de andre partiene unisont har forsøkt å skyve SD ut i kulden. Frp vil nå nye høyder i oppslutning.

Med dette ønskes lykke til med de interne strategiprosessene fram mot årets Storingsvalg.