Verdidebatt

Å dele sin mat med sulten bror

Vi lar store ressurser gå til spille mens andre sulter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

NRK1 ved Forbrukerinspektørene har satt fokus på kasting av livdyr i Norge. I dagens verden må dette være en ressurs det går an å utnytte vesentlig bedre.

Jeg kan tenke meg en organisering av mottak av slike dyr hvor de forberedes til utnyttelse som ressurser for mennesker som lever med sult. I Norge kan slakterier pålegges å behandle slaktene som mat og så bør det skapes et regelverk som gjør at dyrene blir satt inn i matproduksjon. Jeg skal ikke utgi meg for å være noen kløpper i hvordan dette skal skje i praksis, men både høner og geiter er populære matvarer i den tredje verden. En farbar vei kan være å flå og preparere slaktene for videre foredling til mat i produksjonsanlegg her hjemme. En annen tanke er om de kan konserveres og sendes til områder som trenger mat i større mengder i perioder, slik som i dag hvor det er en ny matkrise i Østafrika. Dagens rapporter går ut på at 11 mio mennesker der er uten tilstrekkelige forsyninger i overskuelig tid.

Når man lager kriseproviant for å sende til fx jordskjelvområder lager man kanskje mel eller kuber av råvaren slik at det bare er å tilsette vann før bruk. Det er interessant å vite om en slik prosess er mulig for overskuddsslakt fra Norge. Fisk selges som proteinpulver som tilsetning i et ellers skrantende kosthold ved slike kriser. Tørrfisklagrene i Norge har av og til vært gode ressurser for slik produksjon. Det er sikkert mulig å skape produksjonsprosesser som ivaretar kvaliteten i slaktet på tilstrekkelig vis.

Siden både høns og geiter er kjente artikler i store deler av Afrika og Midtøsten burde det være mulig å omsette disse til nødproviant for de mange trengende uten de store motforestillinger. Mye kjøtt slaktes allerede i modifiserte halalformer i Norge så det argumentet burde lett falle. For høns gjelder ikke den samme strikte praksis som ved små- og storfe.

Antagelig er det mulig å frakte hele skrotter til varmere strøk for utdeling gjennom hjelpeorganisasjoner. Fra Botswana foregår en utstrakt kjøtteksport, så det finnes konserveringsmetoder som er gangbare også i Afrika.

I noen områder vil det kun være snakk om nødstedte som trenger nødhjelp i form av gaver. Andre steder kan det tenkes at forholdene er bedre slik at hjelpeorganisasjonen kan ta betalt for sitt. Det vil være behov for store mengder mathjelp i fasen med å bygge opp Irak, Syria og Libya, samtidig som mange trengende sitter låst i Libanon og Jordan. Har man bare tilstrekkelig med varer i utgangspunktet kan man til og med bidra med billige varer i land som avgir flyktninger i Afrika, og dermed dempe presset på Vesten ved å gi mathjelp på stedet.

I tillegg har vi altså de stadig tilbakevendende sultkatastrofene ulike steder. Det er med andre ord ingen grunn til å kaste brukbare råvarer i Norge så lenge det kan finnes områder å anvende ressursene på andre steder.

Hvordan kan man få dette til? Vi har et bistandsdepartement. Vi har hjelpeorganisasjoner. Vi har et landbruksdepartement. Jeg vil tro at man ved å bruke sine gode samarbeidsforbindelser kan klare å organisere prosessen fra jord til bord. Trenger man penger kan man gjøre en deal over bruken av bistandsmidler med organisasjonene som er aktive i de ulike områdene. Landbruksdepartementet forutsettes å bidra overfor landbruksorganisasjonene for å få korrekt behandling av råvarene slik at de kommer til nytte. Detaljene kommer nok på plass etter hvert som man setter seg i gang. Vår ekspertise som et høyt utviklet land må kunne omsettes til ekspertise for å bistå i dårligere stilte områder også.

Tidvis har Norge skjevproduksjon av forskjellige andre kjøttvarianter også, slik som at det akkurat nå finnes en del lam på lager. I andre tider har det vært svin, helt i de siste år og tidligere har det til og med vært laks, men akkurat sistnevnte er neppe særlig aktuelt med dagens laksepriser. Likevel, et organisert apparat rundt overskuddsmat kan være en nyttig instans for å strømlinjeforme overskudd til noe nyttig fremfor at det går til avfall og tap. Så lenge det finnes sult og nød bør det være i strid med vår etikk å ikke ta alle ressurser i bruk for å fordele slik at alle kan spise når varene først foreligger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt