BARNEHAGEBARN OG FISKEYNGEL I MERDER.
OM STRESSFORSKNING OG BRUK AV METAFORER
Cand.philol Hanne Weisser benytter seg av en usedvanlig sterk metafor i sin kronikk i Klassekampen fra 3. februar.
Bruk av metaforikk innen vitenskapelig forskning kan være svært fruktbart, men muligheten for misbruk i form av feilaktige generaliseringer og sammenblanding av ulike virkelighetsområder og nivåer, er ikke sjelden å se.
Weissers metafor formidler noe som er allment og ideelt, og trekker derfor en generell slutning om at alle barn bør være hjemme de første tre årene!
Hun henviser til kun én nyere studie av stress i barnehagen, og trekker en almen konklusjon ut av de empiriske funn av forhøyede kortisolverdier hos barn i barnehagen, og disse tolket Wisser som udelt negative.
Weissers ukritiske og sterkt ideologiske metaforbruk viser en ikke gyldig sammenkobling av et rent biologisk domene (settefisk, sjømerder) med et sammensatt sosialt domene fylt av komplekse gjensidige relasjoner(barnehage), og likestiller dem som to likeverdige områder.
Hennes metaforikk kan lett oppfattes som en direkte fornærmelse mot de mange gode barnehagene for små barn som vi har i Norge.
Barn er ikke fiskeyngel, og barnehager langtfra sjømerder!
Slike synspunkter vil feilaktig kunne føre til ytterligere dårlig samvittighet og stress hos småbarnsforeldre.
Jeg ville heller vært bekymret for et barns utvikling hvis det stadig blir skjermet fra stimulering og utfordringer som fører til positivt stress.
Carl Christian Glosemeyer Andersen
Pensjonert lektor i filosofi og økologi på Nansenskolen. Norsk Humanistisk Akademi
Sendt fra min iPad