Kommentar

En stemme for en generasjon

Vi trenger flere ufordragelige kvinner på TV. Girls har heldigvis banet vei.

Å se Lena Dunham spille bordtennis i bare trusa har betydd mer for kroppsbildet mitt enn tusen kvinnebladsartikler som ber deg om å elske valkene dine.

Det handler egentlig ikke om nakenhet. Men rollefiguren Hannah Horvath, én av fire hovedpersoner i HBO-serien Girls, har et forhold til kroppen sin vi knapt nok har sett maken til på TV. Hun går på butikken i en minimal, grønn bikini, og på byen i en signalgul helsetrøye - uten noe under. Og hun gjør det som om det er noe alle gjør.

Mens kvinnekroppen på film og TV vanligvis skal tilfredsstille det mannlige blikket, har Dunhams avkledde kropp verken vært vakker eller stygg, den har bare vært der. I tillegg har sexscenene i Girls har vært pinlige puteøyeblikk blottet for romantiske simultanklimaks. I stedet har de intime relasjonene foregått på skitne sofaer eller i lave køyesenger, og med krampe i låret.

Fanget i midten

Denne helga er det premiere på den sjette og avsluttende sesongen av serien, som følger fire New York-kvinner i 20-årene som sliter med å finne ut hvordan voksenlivet fungerer.

Lena Dunham var bare 23 år da hun skrev et halvannen side langt innsalg til den amerikanske betalingskanalen HBO. Den inneholdt verken rollefigurer eller noe bestemt plott, bare en slags stemningskildring av hva hun så for seg TV-serien kunne handle om: Kvinner fanget mellom ungdomstid og voksenliv, som er overutdanna og underbetalt, for smarte for assistent- og servitørjobbene de får, men for late til å bevise det. Før det hadde Dunham laga lavbudsjettsfilmen Tiny Furniture, og HBO var på jakt etter noe ungt og friskt. Selv om Dunham i dag kaller innsalget for «pretensiøst og fryktelig», viste Girls seg å være akkurat det kanalen så etter.

Usympatiske kvinner

«Jeg tror jeg kan være min generasjons stemme,» sier Hannah i en av de første episodene av Girls, men er rask til å legge til: «Eller i det minste en stemme for en generasjon.» Gjennom fem sesonger har hun jobbet for å oppfylle forfatterdrømmen, med liten selvinnsikt og laber gjennomføringsevne.

Hannah er uutholdelig selvsentrert. Og her ligger Girls sitt aller viktigste bidrag til offentligheten: De har vist kvinnefigurer som ikke er klumsete på en sjarmerende måte, men som faktisk kan være både usympatiske og narsissistiske.

Hannah Horvath er kanskje den første ordentlige antiheltinnen på tv. Når forleggeren hennes dør brått, er Hannah mest bekymret over at boka hennes ikke kommer til å bli utgitt likevel. Hun bruker begravelsen hans til å undersøke hvor manuset har blitt av. I den kommende sesongen blir hun sendt på en surfeleir hun skal skrive om for et magasin, men prøver å overbevise sykepleieren på stedet om at hun har forstuet underarmen for å slippe å surfe.

Da det amerikanske magasinet The Atlantic skulle kåre den verste personen på TV noen sinne, var kannibalen Hannibal Lecter den eneste som klarte å slå Hannah Horvath.

Skrekkelige kvinnemennesker

Under høstens valgkamp i USA kalte Donald Trump sin motkandidat Hillary Clinton for «nasty woman». Begrepet ble raskt omfavnet av amerikanske feminister, som begynte å bruke det som en hedersbetegnelse. Og hvis noen er en nasty woman, er det Hannah.

Vi trenger flere skrekkelige kvinnemennesker på TV. For mens usympatiske menn, som Tony Soprano og Larry David, får hyllester og fans, blir usympatiske kvinner utsatt for hat. Men hvis vi skal klare å se at omsorg og omtanke ikke er spesifikt feminine egenskaper, må vi forstå at også kvinner kan være egoistiske, korttenkte og ufordragelige.

De fleste av oss vet om noen som ligner på Hannah, og det mest skremmende er kanskje hvor lett det er å kjenne seg igjen i henne.

Vanskelig gjennombrudd

Uten Girls hadde vi neppe fått serier som Skam og Unge Lovende. Lena Dunham var en ung og uerfaren filmskaper da hun fikk tillit og mulighet til å både skrive, regissere og spille hovedrollen i sin egen TV-serie. Hun henta inn tre andre unge og relativt ukjente skuespillere til å spille hovedrollene.

Likevel er det Adam Driver, som spiller rollefiguren Adam i serien, som har fått en filmkarriere i ettertid, blant annet i rollen som bad guy i den nye Star Wars-trilogien og hovedrollen i Jim Jarmusch nyeste film Paterson. For de kvinnelige medspillerne har det vært vanskeligere. Zosia Mamet, som spiller Shoshanna i serien, forteller i et intervju med Hollywood Reporter at hun og Allison Williams (som spiller Marnie) sliter med å få store roller og spesielt roller som ikke ligner på figurene de spiller i Girls. Lena Dunham tror kvinnelige skuespillere lettere blir assosiert med rollene de har spilt i en TV-serie enn menn.

Mer kropp

Og når Lena Dunham stiller på lanseringsfesten til den siste sesongen av Girls, er nettavisene mest opptatt av at hun har blitt tynnere. Selv sier Dunham at hun ikke orka å spise noe etter at Trump ble president i USA. På en elegant måte klarer hun å snu et privat spørsmål til en politisk sak.

Det viser ikke bare at hun er smart, men også at det å fortelle historier om unge kvinner i dag, er enda viktigere i seriens siste sesong enn det var i den første.

LES OGSÅ: TV-serien Girls er et røft dyneløft

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar