Verdidebatt

Å etablere partier ved kirkevalg bør være vanlig, ikke oppfattes som kirkesplittende

Det jeg frykter, er at Nordhaug i tiden fremover vil søke å gi en ideologisk eller teologisk begrunnelse for at valg med parti-lister må unngås, av liknende grunner som de han har anført for at han selv og andre stemte med flertallet for å unngå ‘en kirkesplittende utvikling’ etter kirkemøtets behandling av vigsel av likekjønnede.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gjennom sin stemmegiving i spørsmålet om vigsling av likekjønnede har biskop Nordhaug (og andre biskoper) bidradd til enhet, kanskje først og fremst innen bispekollegiet, men også i kirkemøtet. Bakgrunnen formidles slik i et innlegg i Vårt Land 10.02: man deler forståelsen av «... at uenighet i dette spørsmålet teologisk ­bedømt ikke er av en slik ­karakter at det gudstjenestelige og ­sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes». Slik jeg oppfatter Nordhaug, ville det, dersom han og hans meningsfeller hadde stemt imot i en sak som sies å være av kontroversiell karakter, foreligget «… en reell fare for at vi med en slik framgangsmåte ville gi næring til en kirkesplittende utvikling, og glemme at enheten går dypere enn uenigheten».

Nordhaug medgir at denne stemmegivingen er uvanlig: «Vanligvis nøyer vi oss med å fokusere på hva vi mener om det enkelte tema som står til debatt, og så stemmer vi tilsvarende, enten for eller mot.»

I dette perspektiv blir et utsagn i et av hans tidligere innlegg, om ‘et åpent kirkevalg’, problematisk: «Kirken er et trosfellesskap der enheten må være mer fundamental enn uenigheten, og kirkevalg bør ikke konstrueres etter samme oppskrift som politiske valg.»

Etter mitt skjønn har valg og valgordninger mest til felles med 'vanlige' avstemnings-situasjoner, der man, som Nordhaug sier, stemmer for eller mot; ved valg på ett parti, og ikke på et annet. I et innlegg på Verdidebatt med tittelen ‘trosfellesskap som uhistorisk retorisk begrep’ har jeg derfor pekt på at Den norske kirke i nyere tid har hatt mange ulike former for gruppe- og partidannelser, og at det å danne partier ved kirkevalg ikke bør oppfattes som noe helt annet og sterkt avvikende. Det blir snodig når de mektige lekmannsorganisasjonene ikke kan oppfattes som partier, men at det er akseptabelt at de, som ved siste valg, gikk sammen i valgforbundet ‘Levende folkekirke’, mens det altså ville være i strid med fellesskapstanken at de eller andre stilte egne lister.

Det jeg frykter, er at Nordhaug i tiden fremover vil søke å gi en ideologisk eller teologisk begrunnelse for at valg med parti-lister må unngås, av liknende grunner som de han har anført for at han selv og andre stemte med flertallet for å unngå ‘en kirkesplittende utvikling’ etter kirkemøtets behandling av likekjønnet vigsel. I realiteten finnes partiene allerede. De blir ikke særlig mer tydelige ved at de markerer seg klart ved valg i kirken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt