Verdidebatt

Med blødende poter gjennom rimfrosten

Hva er det gode liv? Debatten om sorteringssamfunnet kommer ikke utenom verdens eldste paradoks.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«SI AT DU som forelder kan velge om barnet ditt vil bli født med Downs ­syndrom eller ikke. Burde du velge å gi barnet ditt Downs? Bør vi som samfunn applaudere et slikt valg?»

Det er Dagbladets leder­skribent Aksel Braanen Sterri som spør, og selv om det ikke umiddelbart er klart hva et slikt hypotetisk tankeeksperiment skulle være egnet til å demonstrere i den virkelige verden — et gitt tidspunkt der foreldrene kan «velge» antall kromosomer hos barnet? — så har Sterri svaret klart: Svaret er nei.

«Er det moralsk feil å ‘velge’ seg et barn med Downs­ syndrom hvis det var mulig?», spør en leser, som kanskje eller kanskje ikke gnir seg i øynene.

«Ja», forsikrer Sterri: «Det kan også argumenteres for at kvinner bør få føde barn som har de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig.»

Underforstått: Mennesker med Downs syndrom har ikke de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig. Og «gode liv» defineres av? Dagbladets kommentator legger en konsekvensetisk utregningsmodell til grunn der det gode er lik nytelse og velvære minus ubehag og byrder.

Galt av sted

Her er det mye å ta tak i. For å begynne et sted: Om det virkelig er slik at det gode liv defineres av hvor mange endorfiner og dopaminer som utløses, så bærer hele resonnementet i Dagbladets leder likevel galt av sted. Om noe viser studier at mennesker med Downs ­syndrom lever lykkeligere liv enn oss andre dødelige.

Undersøkelser viser for ­eksempel at de som har ett ekstra kromosom scorer påfallende høyt på kriterier som tilfredshet og opplevd glede. Videre at de er fornøyd med eget utseende og at de føler seg elsket. Hvor mange med 46 kromosomer kan underskrive på det samme? Altfor få, som vi vet.

Gitt Sterris mål på det gode liv — mest mulig velvære for innsatsen — skulle han altså applaudere de hypotetiske foreldrene som «velger å gi barnet sitt Downs» all den tid disse barna er minst like godt disponert for nytelse, endorfiner og alt annet som oppskattes under utilitarismens regime.

Likevel kommer altså spørsmålsstilleren til motsatt konklusjon: Foreldrene i tanke­eksperimentet forbryter seg mot en moralsk orden når de «velger» Downs syndrom. De skylder både seg selv — og samfunnet(!) — å handle annerledes.

Regning uten vert

 På den måten presterer Dagbladets ideologiske hærfører å gjøre opp regning uten vert på hele tre ulike vis.

Først fordi han konkluderer annerledes enn de uttalte premissene leder ham.

Dernest fordi han setter problemstillingen inn i en samfunnsøkonomisk kost/nytte-kalkyle — uten å stipulere noen avgrensninger. Hva ligger i «de beste forutsetninger»? Kan for eksempel «vi som samfunn» stå å se på at foreldre med arvelige sykdommer går hen og får barn? Bør «vi» i så fall la være å «applaudere»?

Og til slutt fordi han enkelt går ut fra at det skulle ligge en moralsk fordring i å maksimere velvære. Gjør det? Ja vel?

Formodningen mot seg

Utilitarismens sjefsprinsipp – der lykke, lyst og nytte er alle tings mål – har dessuten formodningen mot seg. De fleste blant oss vil ha erfart at det gode liv slett ikke er friksjonsløst, men også defineres av slit, forsakelser og «merbelastninger»; at hedonisten lever på «tomme» kalorier og jag etter vind; og at selv noe så motbydelig som et bleieskift kan være forbundet med en helt særegen form for velvære.

Sterri, på sin side, har en noe mer skjematisk tilnærming til spørsmålet: «Selv om barn for de aller fleste er en av de største gleder i livet, kommer vi ikke utenom at det også er en byrde.» (Morgenbladet, «Et forsvar for sorteringssamfunnet», oktober 2014.) En formulering du, kremt, nok er nødt til å være i de uetablerte tyveårene for å kunne lire av deg.

For glede og byrder er ikke variabler på hver sin side i et familieregnestykke «vi som samfunn» bør eller ikke bør «applaudere». Like lite som de «velges» i en slags tenkt salatbar. Det er en grunn til at vi snakker om å barn. Barn er ikke noe som rekvireres, men noe som kommer – noen ganger ventet; andre ganger ikke. Lik en trofast hund med blødende poter gjennom rimfrosten.

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid –

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom

rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

«Gleden», Hans Børli

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 10.02.2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt