Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Med blødende poter gjennom rimfrosten

Hva er det gode liv? Debatten om sorteringssamfunnet kommer ikke utenom verdens eldste paradoks.

Publisert: 10. feb 2017

 «SI AT DU som forelder kan velge om barnet ditt vil bli født med Downs ­syndrom eller ikke. Burde du velge å gi barnet ditt Downs? Bør vi som samfunn applaudere et slikt valg?»

Det er Dagbladets leder­skribent Aksel Braanen Sterri som spør, og selv om det ikke umiddelbart er klart hva et slikt hypotetisk tankeeksperiment skulle være egnet til å demonstrere i den virkelige verden — et gitt tidspunkt der foreldrene kan «velge» antall kromosomer hos barnet? — så har Sterri svaret klart: Svaret er nei.

«Er det moralsk feil å ‘velge’ seg et barn med Downs­ syndrom hvis det var mulig?», spør en leser, som kanskje eller kanskje ikke gnir seg i øynene.

«Ja», forsikrer Sterri: «Det kan også argumenteres for at kvinner bør få føde barn som har de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig.»

Underforstått: Mennesker med Downs syndrom har ikke de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig. Og «gode liv» defineres av? Dagbladets kommentator legger en konsekvensetisk utregningsmodell til grunn der det gode er lik nytelse og velvære minus ubehag og byrder.

Galt av sted

Her er det mye å ta tak i. For å begynne et sted: Om det virkelig er slik at det gode liv defineres av hvor mange endorfiner og dopaminer som utløses, så bærer hele resonnementet i Dagbladets leder likevel galt av sted. Om noe viser studier at mennesker med Downs ­syndrom lever lykkeligere liv enn oss andre dødelige.

Undersøkelser viser for ­eksempel at de som har ett ekstra kromosom scorer påfallende høyt på kriterier som tilfredshet og opplevd glede. Videre at de er fornøyd med eget utseende og at de føler seg elsket. Hvor mange med 46 kromosomer kan underskrive på det samme? Altfor få, som vi vet.

Gitt Sterris mål på det gode liv — mest mulig velvære for innsatsen — skulle han altså applaudere de hypotetiske foreldrene som «velger å gi barnet sitt Downs» all den tid disse barna er minst like godt disponert for nytelse, endorfiner og alt annet som oppskattes under utilitarismens regime.

Likevel kommer altså spørsmålsstilleren til motsatt konklusjon: Foreldrene i tanke­eksperimentet forbryter seg mot en moralsk orden når de «velger» Downs syndrom. De skylder både seg selv — og samfunnet(!) — å handle annerledes.

Regning uten vert

 På den måten presterer Dagbladets ideologiske hærfører å gjøre opp regning uten vert på hele tre ulike vis.

Først fordi han konkluderer annerledes enn de uttalte premissene leder ham.

Dernest fordi han setter problemstillingen inn i en samfunnsøkonomisk kost/nytte-kalkyle — uten å stipulere noen avgrensninger. Hva ligger i «de beste forutsetninger»? Kan for eksempel «vi som samfunn» stå å se på at foreldre med arvelige sykdommer går hen og får barn? Bør «vi» i så fall la være å «applaudere»?

Og til slutt fordi han enkelt går ut fra at det skulle ligge en moralsk fordring i å maksimere velvære. Gjør det? Ja vel?

Formodningen mot seg

Utilitarismens sjefsprinsipp – der lykke, lyst og nytte er alle tings mål – har dessuten formodningen mot seg. De fleste blant oss vil ha erfart at det gode liv slett ikke er friksjonsløst, men også defineres av slit, forsakelser og «merbelastninger»; at hedonisten lever på «tomme» kalorier og jag etter vind; og at selv noe så motbydelig som et bleieskift kan være forbundet med en helt særegen form for velvære.

Sterri, på sin side, har en noe mer skjematisk tilnærming til spørsmålet: «Selv om barn for de aller fleste er en av de største gleder i livet, kommer vi ikke utenom at det også er en byrde.» (Morgenbladet, «Et forsvar for sorteringssamfunnet», oktober 2014.) En formulering du, kremt, nok er nødt til å være i de uetablerte tyveårene for å kunne lire av deg.

For glede og byrder er ikke variabler på hver sin side i et familieregnestykke «vi som samfunn» bør eller ikke bør «applaudere». Like lite som de «velges» i en slags tenkt salatbar. Det er en grunn til at vi snakker om å barn. Barn er ikke noe som rekvireres, men noe som kommer – noen ganger ventet; andre ganger ikke. Lik en trofast hund med blødende poter gjennom rimfrosten.

  

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid –

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom

rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

 

«Gleden», Hans Børli

  

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 10.02.2017

 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ida Marie Haugen Gilbert

25 innlegg  87 kommentarer

Det gode liv med Downs?

Publisert over 3 år siden

Takk for godt innlegg, evig relevant. Det gir like lite mening å spørre om livet for en person med Downs ville ha vært bedre uten syndromet, som det gir å spørre om livet for en person uten Downs ville ha vært bedre med.

Anbefaler interesserte om også å lese kronikken Pål Rykkja Gilbert og jeg skrev for NRK høsten 2014: https://www.nrk.no/ytring/det-gode-liv-med-downs-1.12000127

Vi argumenterer for at - "alle har begrensede muligheter i livet. Private fordommer om det gode liv kan ikke rettferdiggjøre abort av fostre med Downs syndrom".

Enhver argumentasjon for gode grunner til abort, åpner ønsket om å finne nye, enda bedre grunner. Slik flytter vi grensene for normalen i takt med fremskritt på den medisinske forskningsfronten. 

Menneskeverdet følger med på graderingsferden

4 liker  
Kommentar #2

Daniel Gitlesen

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Hei Ida Gilbert, jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese reasons and persons av Derek Parfit, der tas ditt argument opp svært nøye, og jeg tror du i alle fall ville være en god del mindre overbevist etter å ha lest den. Parfit regnes som vår tids kanskje største filosof, så det er ikke noe tull. Eventuelt the ethics of killing av Jeff McMahan. Argumentene er for komplekse for en slik kort kommentar, men til syvende og sist tror jeg du ville se at du kommer med noen antakelser som rett og slett ikke er så lette å forsvare som det kan virke som. Spesifikt, det at man ikke ville eksistert som samme person hvis man ikke hadde eller hadde Downs.

Kommentar #3

Ida Marie Haugen Gilbert

25 innlegg  87 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Takk for tips. Men hvordan mener du at jeg synes det er lett å forsvare? Les gjerne hele kronikken vår i lenke. 

Og kan du trekke frem (noen av) hans argumenter som går tydelig mot mine? Eller bruke dem til å si noe om det selv?

Kommentar #4

Daniel Gitlesen

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Jeg mente egentlig ikke å si at du synes det er lett å forsvare ditt poeng, selv om jeg ser at det kom ut slik. Jeg mente bare at du kommer med en implisitt antakelse som jeg tror er mer kontroversiell enn akkurat slik du skriver. Spesifikt handler boken om hva som gjør en person til den nøyaktig samme personen som en "annen" over tid. Hva skal til for at jeg er den samme i dag som om tyve år? Og det er relevant i forhold til argumentet om at Downs er en integrert del av et menneske, noe jeg forresten tildels er enig i. Ellers så er ikke det han kommer med noe knockdown argument mot ditt, men det setter et spørsmålstegn ved hvorvidt det kan være godt 'for deg' å ikke bli abortert, gitt at fosteret, selv om det har moralsk verdi, ikke har noen psykologiske forbindelser til det voksne deg. Det fjerner ikke poenget med at man kan fortsette å se på fostre som mer verdifulle enn tånegler, så hvis man uansett mener at man ikke bør abotere eller at det har i det minste noe negativ verdi å gjøre det så er ikke denne boken veldig relevant for abortspørsmålet generelt, kun for det andre spørsmålet om 'hvis det er moralsk forsvarlig å abortere fordi man ønsker det, er det da forsvarlig å gjøre det pga. Downs?' Grunnen til at jeg ikke argumenterer ordentlig er at den er en slik bok som ikke er så lett å gjenfortelle på noen sekunder, men hovedpoenget er altså at et foster ikke vil være samme personen som det voksne individet, og at det derfor ikke kan være dårlig for det voksne mennesket med Downs å bli abortert fordi det ikke finnes, og for fosteret er det irrelevant om det har Downs. Eller det er i alle fall det som er relevant her. Det betyr ikke at man ikke kan mene det er negativt med abort, men det er noen grunner i McMahan boken som går nærmere inn på det. Bedre får jeg det ikke til uten å skrive en liten avhandling, beklager, men det er rett og slett litt kompliserte argumenter.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere