Verdidebatt

Hvordan vi kan møte homofilispørsmålet i relasjoner og samfunnet

Vi kan, bør og skal, formidle evangeliet hvor vi får mulighet til dette, men det er fortsatt Den Hellige Ånds oppgave, ikke vår, å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Any dead fish can follow the stream. It takes a live fish to swim against it. - Alistair Begg.

I mitt forrige innlegg om temaet, forsøkte jeg å gi noen tips basert på egne erfaringer til hvordan vi bør møte og samtale med andre kristne, som syns det er vanskelig å forsvare Bibelens syn på homofili. I denne vil jeg si noe om hvordan jeg tenker at vi kan møte mennesker som ikke deler vår tro, spesielt relatert til dette tema.

Temaet fordrer at vi forstår at det i det minste er to dimensjoner til dette. Den ene er hvordan vi møter dette i våre relasjoner og i samtaler med mennesker rundt oss. Det andre er den større debatten som pågår i vårt samfunn i dag. Jeg vil først si tre ting om hvordan vi kan snakke om dette (og synd generelt) i møte med venner, kolleger, familie etc. I den andre delen vil jeg si litt om det prinsipielle i debatten som foregår rundt oss, og som vi bør ta del i alt etter som vi har mulighet og har tro for.

For det første, i møte med andre mennesker i vår hverdag, må vi som kristne og bibeltro, være særlig bevisst tre ting: Våre hjerter, den andres situasjon og Guds Ord.

1. Om ditt hjertets motiver er feil, så vil du fort oppleves som hard og dømmende. Vi bør ikke møte våre medmennesker som en dommer stående ovenfor en lovbrytere, men som en vennlig lege som ønsker inderlig at pasienten hans skal ta imot medisinen han vet kan hjelpe. Siden vi vet at vi selv har mottatt, og stadig mottar, medisinen i evangeliet, nemlig Jesu Kristi nåde; nettopp derfor skylder også vi å vise godhet og nåde til mennesker rundt oss.
Slik Herren selv lærte oss å be, slik bør vi også etterstrebe å møte mennesker: Forlat oss vår skyld, slik vi også forlater våre skyldnere. Dette er ikke bare at vi tilgir andre deres overtredelser mot oss, men også at vi etterstreber å implementere den kjærlighet og barmhjertighet som vi selv er blitt til del. For, som Paulus sier, så er det ikke frykten for Gud som leder til frelse, men det er møtet med Guds godhet (Rom 2.4).

2. Mennesker er ofte i en prosess, de er på vandring. Og på denne vandringen er det forskjellig hva vi trenger å høre. Om du har vært i en bilulykke, så ønsker du ikke å ta stilling til asylpolitikken til Sylvi Listhaug. Eller om du har mistet en nær venn, så er ikke diskusjonen om hvor den nye bomringen skal stå, det som opptar deg. Som kristne trenger vi å bry oss om de vi samtaler med. Vi trenger å se hvor de er i livet. Og framfor alt må vi lytte. Jakob sier det klart og tydelig at vi skal være snar til å høre sen til å tale (Jak 1.19a). Min erfaring er at om vi lytter mer enn vi forsøker å komme med gode råd og "rett lære", så vil også mennesker være mer villig og interessert å høre hva vi har å si.

3. Og til slutt, som en overdekkende paraply, så trenger alt vi gjør og sier være motivert og ledet ut fra Bibelen. Hvorfor? Nettopp fordi Bibelen er den som lærer oss å møte mennesker med omsorg og kjærlighet. Det er Bibelen som lærer oss å lytte før vi snakker og ikke påtvinge andre den sannheten vi ønsker å formidle. Den lærer oss at Jesus kom med nåden og sannheten (Joh 1.17). Begge deler må være til stede i vår formidling av Guds Ords sannhet.

La meg avslutte denne delen med å si at som kristen er ikke min og din oppgave å fortelle ikke-troende om hva som er galt med deres liv. Vi kan, bør og skal, formidle evangeliet hvor vi får mulighet til dette, men det er fortsatt Den Hellige Ånds oppgave, ikke vår, å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom (Joh 16.8). Men Den Hellige Ånd bruker våre ord og liv til å overbevise mennesker vi er i kontakt med. Det er ikke likegyldig hvordan vi snakker. Det er ikke likegyldig hvordan vi lever. Vi er Jesu vitner, Hans legeme, her på jorden. Derfor må vi etterstrebe å lære fra Han, apostlene og kristne som har levd tett på Herren og som vi har arvet så mye fra.

Når det gjelder den generelle debatten om dette i samfunnet, så er spørsmålet: Er det lenger noen grunn til at vi kristne bør kjempe imot såkalt homofilt ekteskap? Ja, på generelt grunnlag, så definitivt. Har ikke Bibelen noe å lære oss om hva som er best for oss som samfunn? Hva som er best for barna? Selv om våre argumenter på dette feltet ikke teologiske, så må de for den kristne være drevet av en dyp, teologisk overbevisning om at hva Bibelen lærer oss er til det beste for oss alle. Om vi er lys og salt i verden, så må vi også la dette komme i kontakt med samfunnet rundt oss. Salt er verdiløst om det ikke konserverer eller sette smak til maten. Lys er meningsløst om det ikke lyser opp for noen (Matt 5). Derfor trenger vi å tenke over disse spørsmålene, ikke bare i relasjon til våre venner og familier, men også i relasjon til storsamfunnet.
Hvordan tenker vi at det er best for vårt samfunn å organisere familien? Og enda mer konkret: Hva er best for våre barn? Er det likegyldig om de vokser opp med sine biologiske foreldre, eller andre bare de får kjærlighet (noe som åpner opp en sluse av problemstillinger som i bunn og grunn er nesten prinsipielt håpløse å begrense gitt at kjærlighet er en abstrakt, subjektiv størrelse, mens det biologiske ikke er det)? I det større bildet er det også et spørsmål om kjønnenes unike verdi i kraft av seg selv, som aldri kan erstattes av den andre. Er det likegyldig om det er mor eller far som oppdrar?
Jeg hører ofte at det er opp til hver enkelt hva han eller hun vil gjøre, så lenge en ikke skader andre (Kardemommeloven). Men faktum er at vi er alle en del av hva vi kaller "samfunnet". Vi er alle i kontakt med andre. Våre valg, våre liv, uavhengig av hvordan vi selv oppfatter det, skubber borti andre og skaper bølger i vannskorpen. Vi forstyrrer og blir forstyrret av mennesker rundt oss daglig. Og angående "homofili-debatten" er dette like tydelig som dagen. I skolene i de forskjellige fagene, i familiestrukturer, juridiske rettigheter og ansvar, begrepsdefinisjoner og språk etc. Derfor trenger vi også å tenke over, reflektere og sette oss inn i saker som er aktuelle, istedet for å være feige, stikke hodet i sanden og late som om det ikke angår oss. Da svikter vi som salt og lys i verden.

(Om du ønsker konkrete fakta, forskning og også gode argumenter, så er morfarbarn.no en god side å begynne).

Kanskje du er mest fristet å gjemme deg unna i et skap, å unngå de ubehagelige spørsmålene, de kleine samtalene, så kan du selvsagt gjøre det. Men her er en utfordring du ikke kan overse: Dine barn vil ikke klare å gjemme seg. Enda mindre dine barnebarn. Om du ikke har vært villig å tenke over disse ting og snakke med dine barn om det - både hva angår den teologiske biten, og den politiske og samfunsmessige; ja, da vil de stå på en sandgrunn og være dårlig forberedt. De vil raskt ende med enten fordommer og tom, hard religiøsitet (de har standpunkt fordi de andre i ungdomsmiljøet de går i har det samme standpunktet), eller som en forvirret og sviktende troende som bygger huset på sand, hvor så snart litt motstand kommer, så raser huset sammen. (Matt 7.26-27). Vi som kristne foreldre og besteforeldre har da grovt sviktet vårt kall til å oppdra våre barn i troen som har kraft til å frelse dem på den siste dagen.

Vet du hva som er den edruelige sannheten i Jesus lignelse: Hele huset raser sammen, ikke bare en del. Du kan ikke skille ut en enkelt del av huset og si at det ikke er så viktig med grunnen, stenderverket, isolasjonen etc i denne delen av huset. Når (ikke om) stormen kommer, da vil denne delen falle og dra resten med seg.

Men her der løftet og gleden; den som bygger på Jesu ord, og lærer sine barn det samme, han og hun vil oppleve å se at ikke bare vil Gud være trofast og bevare en selv til den dagen vi står framfor Han, men også hele din familie vil stå der med deg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt