Tro som ikke truer

Du fikk perspektiver av å vokse opp i lavkirkelige miljøer på 70- og 80-tallet. De virkelig viktige sakene fikk debattspaltene til å koke: Er EU identisk med dyret i Åpenbaringen? Er barnedåpen bibelsk? Kommer Jesus igjen før, under eller etter den store trengsel? Er kristen­rocken selve tegnet på kristenhetens kapitulasjon?

For ikke å snakke om «sektene».­ De farlige trossamfunnene som lærte vrangt: Mormonerne som hadde en slags ­alternativ bibel. Adventistene, som avviste helvete og satte ­datoer for dommedag. Og Smiths­ venner som trodde på et liv uten bevisst synd.

Det kan diskuteres om spørsmålene noen gang fikk sin løsning. Nå møtes i hvert fall temaene­ med store gjesp. Det har knapt kommet reaksjoner på at Vårt Land har innført spalten «Fra sidelinjen», der representanter for Smiths venner og mormonene regelmessig kommer til orde.

Nye tema

Hva har skjedd? Har kristne miljøer nådd et ­høyere nivå av enhet og fellesskap? Blitt flinkere til å skjelne det ­vesentlige fra det uviktige? Er det postmodernismen som har gjort spørsmålet om hva som er «sant og rett» relativt, umulig å finne svar på, og dermed uvesentlig?

Jeg er ikke sikker. Det er nemlig fortsatt ikke noe å si på ­engasjementet. Temaene har bare skiftet.

For mens vår mormonske spaltist kan skrive om evige ekteskap­ uten å møte nevne­verdig motstand, skaper andre tema ­betydelig sterkere engasjement. Vårt Land anklages for å «promotere islam». Avisen ­Dagen har anslått at det koster dem flere hundre tusen i tapte­ abonnementsinntekter å ha ­Shoaib Sultan som skribent.

For ikke å snakke om den kjønnsnøytrale liturgien. Vi har måttet avvise mange bedrøvede og sinte innlegg de siste ukene. Ikke først og fremst fordi ordene er så sterke, men fordi det er så mange av dem.

Nå er det det som er viktig. Hva forteller dette om hvorfor vi blir engasjerte?

Mørke skyer

For hundre år ­siden måtte de lavkirkelig­e organi­sasjonene og frikirken­e slåss for sin eksistens. De opplevde­ seg undervurdert av statskirken, og knuffet innbyrdes­ om avgrensninger og medlemstilfang.

Under 2. verdenskrig stilnet det fordi man hadde en felles fiende, men så var den interne konkurransen i gang igjen. EF og endetiden dukket opp som en mørk sky i horisonten. Sosialisme­ og sekularisering utfordret og måtte slås tilbake for enhver pris.

Temaene jeg nevnte øverst i artikkelen, er eksempler på ­debatter som føyde seg inn i dette­ bildet. Og fellesnevneren for hele den kristelige debatt­iveren er ­ordet trussel.

Diskusjonen om kjønnsnøytrale ekteskap bekrefter bildet. For noen få år siden var homofiles støttespillere hyperaktive. De opplevde seg diskriminert og måtte forsvare sin plass i kirken.

Nå slapper de av. 95 prosent av innleggene kommer fra den motsatte fløyen. Nå er det de som føler seg mest truet.

Biskop Tor Berger Jørgensen gjorde et artig eksperiment for noen dager siden. Han gikk inn på facebooksiden til den avsatte presten, Ludvig Nessa, og foreslo dialog. «Kan jeg håpe på at du vil vise en tilsvarende respekt for at mitt standpunkt er en del av et ærlig arbeid forankret i troen,­ Skriften og menneskelivet?» spurte han.

Jeg er forsiktig når jeg sier at Tor B. ble klubbet ned. Man har ingen dialog midt i slaget. Da forsvarer man seg med alle tilgjengelige midler. Antakelig opplevde Nessa og hans venner eksbiskopens invitasjon som like hul som homofile noen år tidligere opplevde konservatives invitasjoner til «å snakke om det».

Andre konjunkturer

Sann­heten er en prosess. Den oppstår gjennom tre såkalte dialektiske­ stadier, mente Hegel: En tese blir imøtegått av en antitese. På denne­ plattformen oppstår et nytt, videreutviklet standpunkt: Syntesen.

Modellen kan være et perspektiv både på samfunnsutviklingen og i den vitenskapelige diskursen. I den ideologiske diskusjonen på grunnplanet i det religiøse Norge må vi snarere konstatere at debatten ganske enkelt tar livet av seg selv. Kanskje fordi drivkraften ikke er søken etter ny forståelse, og heller ikke det positivt motiverte ønsket om å påvirke. I stedet peker alle tegn mot en annen drivkraft: Følelsen av å være truet. Kampen for tilværelsen.

Og den påvirkes av andre konjunkturer som oppstår i et større bilde. Det er derfor kristne mer enn noe annet diskuterer islam.

Publisert i Vårt Land, 8. februar 2017.