Verdidebatt

Når Rompa Mi-Bjarne Brøndbo snakker rett fra levra!

Bjarne Brøndbo omskriver i en høyrøstet kronikk 6. februar bakgrunnen for sin suksess som at han er hardt arbeidende Rai-Raier, det er jo adelsmerket for nymoralistene. For man skal ikke sette sitt lys under en skjeppe. Bjarne Brøndbo kan sin bibel og i selvfremstillingen er han her den tapre, et begrep jeg innførte i en VG-kronikk for mange år siden. Et annet godt eksempel på et tappert menneske er Årets Trønder, Birgit Skarstein.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bjarne Brøndbo er sikkert ok nok på sitt vis. Kanskje på sitt vis som Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne. Hun har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor?  Eller kanskje du også ser på psykisk sykdom som Bjarne som noe selvforskyldt? I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell som leger og sykepleiere rangerer psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.) og Album og Westin (2008).

Det gjør Bjarne Brøndbo også. Han er sjokkert etter å ha hørt: «(…)en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge(…)». Hvordan kan DDE-Bjarne anta a priori at den fortapte sønn bare har ryggvondt?

Skarstein og Brøndbo skriver seg slik inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap. Birgit Skarstein mener som Bjarne Brøndbo at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. - Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus for noen år siden.

Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa. Proppfull av moralsk alibi er hun en sikker klikkvinner i media. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, og Robert -stå-opp-om morran-Eriksson, som fikk 5000 kroner per virkedag av skattebetalerne i ventelønn for å gjøre ingentimng, vil og ville ha det. .

Men nu kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og gå hjem. Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn», som Norges mest betydningsfulle rockeskribent, Joachim «Jokke»Nielsen sa det i Verdiløse menn.  Unge, ubefestede sjeler som Birgit Skarstein og Bjarne «bar overkropp» Brøndbo forstår selvsagt ikke at de med sin selvfremstilling som supermenneske eller vinnerskalle som det heter i dagens terminologi, legger sten til byrden for ungdommer i arbeidsdyktig alder med usynlige handikap som psykiske lidelser, schizofreni, ME, og rusproblemer.

Disse rammes av den moralisme som springer ut av Ingen-grenser-diskursen.  Selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev for noen år siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, I min optikk handler fremgang og suksess ofte mer om flaks og tilfeldigheter enn hardt arbeid. Derfor er ofte bare en lettvegg mellom suksess og fiasko i livet.

DDE-vokalisten avslører seg ikke uventet som noen stor tenker i VG-kronikken, men han har et poeng når det gjelder alle de merksnodige Frisk-sentralene som popper opp og profiterer på folks elendighet og tapper velferdsstaten for penger. Men Bjarne Brøndbo kaster stein i glasshus når han lasnger ut moty naverne. For samtidig som han og D.D.E-gutta fikk statsstøtte fra Innovasjon Norge, på 250 000 (2004 kroner), tok han og gutta ut et romslig utbytte fra selskapet. Da slår han ihjel sitt eget budskap: «(…)Min påstand er at det ikke hjelper om jeg jobber og står på som bare det for «å betale skatten», når pengene renner ut i den andre enden(…)».

Min påstand er at det blir verre og verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles Superebonden, Mesternes mester i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.

Arketypen er den skamfulle vi finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.

De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).

Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming nå holder på å fortrenge den rasjonelle viten. Rent praktisk foregår dette ved at NAV kontrollerer legenes sykmeldinger og uføreanbefalinger på et normativt grunnlag, som altså springer ut av diskursen om at det hele handler om vilje og moral.  I flere kronikker har også velferdsprofitører a la Frisksentralene osv kastet seg på denne nymoralistiske bølgen. Her skrives freidig om at det behøves en holdningsendring blant norske arbeidstakere, blant annet signert daglig leder for Friskgården i Stod, Aud Ramberg, og hennes markedssjef.

Behøves en slik holdningsendring? Ja, blant velferdsprofitørene. Og hos Bjarne Brøndbo. Språklig så vel som verdimessig er det her mye å gå på. Bjarne Brøndbo er smart nok i sin VG-kronikk til å unngå rasistfella; han unngår bevisst å peke på kostnaden det medfører at titusener migranter heies inn i verdens dyreste velferdsstat av AP, KrF, V og SV? Men mot de psykisk syke slår han knallhardt, fordi her behøver han ikke å vente seg noen stor motstand her. Men Rompe skrives Rumpe, og lumpe som lompe! Noe annet er lumpent, Bjarne Brøndbo!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt