Stillheten etterpå - etter liturgivedtaket i Den norske kirke

Jeg tror vi er mange som er tause i Den norske kirke nå. Det er noen av våre trossøsken i kirka som jubler. Uforbeholdent og uten tvil over det som er oppnådd, synes det som. Andre har meldt seg ut, noen få med tydelig tale om ei kirke som velger å følge tidsånden, og ikke sannhetens ånd. De fleste som går sin vei, gjør det likevel uten store ord. Dører lukkes stille igjen.

Det er noen av oss som ikke skjønner hvordan Jesu kropp i verden, kirka, kan motsi det som Jesus selv synes å ha forstått med ekteskapet. At den hellige skrift inneholder ord og utsagn som må forstås ut fra sin historiske sammenheng, som menneskeord, er opplagt. Men går man ikke vel langt i å se helt bort fra det nye testamente, og til og med Jesu ord om ekteskapet, når ekteskapet omdefineres slik som Den norske kirke har gjort det nå? Kunne man virkelig ikke kommet de homofile i møte på en annen måte, etter all den selvrettferdige fordømmelsen mange i kirka og samfunnet for øvrig har utsatt dem for?

Ser ikke de som har innført en ny lære om ekteskapet at de åpner opp for atter andre måter å forstå ekteskapet på? Hvor går grensen for hva som kan defineres som et ekteskap, i følge kristen tro? Finnes det noen grenser? Har vi rett til å endre såpass fundamentalt på ekteskapet, selv om vi sier vi gjør det i medmenneskelighetens navn?

Hvorfor har ikke de som har endret på ekteskapet skrevet og talt om konsekvensene for barna? Har barn fortsatt rett til å vokse opp med sin far og mor, dersom ikke manglende omsorgsevne eller andre gode grunner tilsier at det ikke kan skje? Er det å ta fra barn enhver mulighet i utgangspunktet, til å vokse opp med begge foreldre, nå blitt uttrykk for kjærlighet?

Jeg tror vi er mange som ikke roper høyt, fordi vi ikke ønsker å bli tatt til inntekt for nedlatende holdninger til homofile, og fordi vi ikke vil bidra til ytterligere polarisering og uro, lokalt i våre menigheter.

I denne tausheten, i stillheten etterpå, er det noen av oss som spør etter hva det vil si å være kirke – og hvor denne kirken befinner seg.