Gift i all evighet

Litt stille og forsiktige sitter de der på bakerste benk under gudstjenesten, med penn og papir, og kanskje et kamera.

De følger med på alt som foregår, og ­etterpå stiller de nøye planlagte spørsmål. De er elever i videregående skole, de har prosjekt i religion, og de har valgt Mormonkirken som emne.

Jeg må alltid smile litt når jeg ser dem. Jeg vet hva som kommer. Spørsmålene er stort sett ganske like fra år til år, og det samme er den ørlille skuffelsen jeg aner hos dem når det viser seg at vi verken er særlig eksotiske eller karismatiske. Det er lite halleluja-rop og hender i været, for å si det sånn.

Klassikeren

Nei, vi praktiserer ikke flerkoneri.

Det har vi ikke gjort på over 100 år. Jo da, det er noen små utbrytergrupper som fortsatt gjør det, men de er ikke tilknyttet oss. Nei, vi har ikke en annen Bibel. Vi tror på, og bruker den samme Bibelen som andre kristne. Jo da, vi har en bok til, som vi anerkjenner som hellig skrift, på linje med Bibelen, men den erstatter den ikke. Neida, vi tilber ikke Joseph Smith. Vi tror han var en profet, ja, men vi tilber bare Gud Faderen og Jesus Kristus. Nei, vi har ikke spesielt mye større familier enn vanlig. Jo da, kvinner kan både tale og undervise og ha lederansvar i organisasjonen.

Men klassikeren er denne: Kan du kort forklare forskjellene mellom deres tro og den norske kirke?

Tja. Jeg kan forklare ganske kort at vi tror at det ikke bare var nødvendig med én reformasjon av kirken for 500 år ­siden, men at det var behov for en fullstendig gjenopprettelse av ur-kirken. Jeg kan kjapt nevne at vi ikke praktiserer barne­dåp, fordi vi ikke tror at små barn er født syndige, og jeg kan fortelle at vi tror at familier og ekteskap kan bestå også etter dette livet, for eksempel. Det er nemlig en ganske stor forskjell.

Evig familieliv

«Ja, men», sier mange av dem da. «Det tror man da i den norske kirke også! Alle tror vel at vi skal se våre kjære igjen når vi dør, og få være sammen med dem i evigheten?»

Det er da jeg stusser litt over disse ellers svært oppegående og flotte ungdommene. De skal skrive oppgave om et annet trossamfunn enn det de selv er blitt døpt og konfirmert inn i, og skal sammenligne to forskjellige livssyn, men de vet sjelden nok om sitt eget til å kunne foreta en skikkelig sammenligning.

Jeg er da heller ikke kvalifisert til å sette meg ned med dem og forklare dem hva de egentlig tror på. Jeg kan faktisk bare fortelle dem hva jeg tror på.

Heldigvis er min versjon ganske så sjarmerende og romantisk. Vi gifter oss nemlig ikke «til døden skiller oss ad», men vi blir beseglet til hverandre «for tid og all evighet» i kirkens templer. Sånn skikkelig eventyrstil.

Vi tror altså helt konkret at familie­båndene som knyttes i dette livet er ment å vare for alltid.

Stayer

Hva betyr så det for ekteskap i kirken vår? Nå er vi for få i Norge til at noen har forsket på oss, men der det er medlems- og befolkningsgrunnlag for å kunne sammenligne, viser det seg at skilsmissetallene er lavere hos oss enn ellers i samfunnet. Vi gifter oss litt tidligere, og noen flere av oss gifter seg i stedet for leve som samboere. Dessuten er vi ganske opptatt av forebyggende tiltak.

Jeg har vært gift i snart 29 år. Jeg ­synes det er ganske lenge. Når jeg blir vekket av min bedre halvdels snorking, så tenker jeg av og til at den der evigheten kan dere bare ha, for min del. Men for det meste­ synes jeg at evighetsperspektivet, om enn noe abstrakt og vanskelig å forholde seg til, gir meg en større evne til å se litt stort på ting. Til å være mer tålmodig, mer raus og mer tilgivende. Og det gir meg stayer­evne …

Skoleelevene kommer og går, men ­ekteskapet – det består.