Kampen bak kampen

Jeg har fulgt prosessen rundt en nasjonal TT-ordning med en ambivalent følelse. TT har i liten grad vært viktig for meg. Det skyldes nok at jeg har kunnet gå hvor jeg vil eller ta en trikk. Naturlig god orienteringsevne og et stort sett høyt energinivå har gjort til at transport dør til dør ikke har vært nødvendig i det daglige. Behovet for universell utforming av gatebilder, transportkilder og informasjonsplattformer har derimot vært nødvendigheter for at jeg skal orientere meg selvstendig. Tidvis har jeg følt det som banning i kirken når jeg har sagt noe om at de forholdene er likeså viktig som tilgangen på drosje. Forståelsen av at mine behov ikke alltid er lik det mange synshemmede har kom med årene, og jeg har ikke frontet mitt standpunkt særlig hardt. Det er jeg glad for i dag.

For livssituasjoner endrer seg. Energinivået mitt er ikke like høyt som det en gang var. Kanskje er kravene i hverdagen blitt større. Uansett har jeg nå skrevet ferdig en søknad om arbeids- og utdanningsreiser. Transport fra døren hjemme til inngangsdøren på arbeidsplassen. En ny kamp har startet. Personer med funksjonsnedsettelser hiver seg ikke automatisk over alle rettigheter og muligheter som er kjempet frem i interessepolitisk arbeid.

Innerst inne vet jeg at TT vil gi meg overskudd fordi jeg da slipper langvarig konsentrasjon og uforutsigbare hendelser på veien mellom hus og jobb. Likevel får det rasjonelle ikke alltid overtaket over følelsene. Det er noe jeg har kjent på før og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik.

Honnørkort. Rehabiliteringskurs. Mobilitetstokk. Hjelpemidler. I alt for lang tid nølte jeg med flere tiltak og tjenester som kunne gjort hverdagen enklere. Praktisk enklere, men i en fase tenkte jeg at det ville koste mer enn det ville gi.

Arbeidsreisene er et godt eksempel på denne indre striden. Fokuset i slike prosesser er sjelden på alt det vil gi, men alt som kan mistes. Jeg er svært fornøyd med egne evner til orientering. Det gir meg stor tilfredshet at jeg kan ha den selvstendigheten. Med bil fra A til B tror jeg at jeg vil føle meg mindre selvhjulpen. Og hva vil denne ordningen ha å si for opprettholdelsen av orienteringsferdighetene?
Trivselen er stor i opplevelsen av å gjøre som alle de andre pendlerne. Daglig skytteltrafikk mellom Oslo og Ås. En i mengden. En del av det «normale». Drosjetransport hver dag vil fjerne meg fra denne «normaliteten». Er det verdt det?

Motstanden ligger også i irrasjonelle tanker om en mulig tapt anseelse hos nærmiljøet. Naboer, bekjente og andre i nettverket. Hva vil de tenke når jeg blir hentet og brakt i taxi?

Disse emosjonelle kostnadene er ikke enkle å få oversikt over. Det er derimot lettere med prisen samfunnet må betale for at jeg skal spare energi. Summen tilsvarer tilnærmet det jeg tjener hver dag. Hva vil dette gjøre med selvfølelsen? Den som i dag er god fordi jeg bidrar med skattepenger tilbake til velferdsstaten.

Usikkerhet. Motvilje. Antakelser. Lang tankeprosess. Det kan se ut til at det er noe som må til for at jeg skal komme meg videre. For jeg tok honnørkortet i bruk etter et par år. Det var det mest fornuftige og med tiden føltes det ikke ut som et nederlag. Med årene tok jeg også hjelpemidlene og den hvite stokken inn som en del av hverdagen. Til dels fordi jeg ikke hadde noe valg hvis jeg skulle leve det livet jeg ønsket. Fokuset må være på hva jeg trenger. Ikke på hva folk eventuelt tenker.

Livet krever kontinuerlig tilpasning. Ting jeg kunne gjøre før kan jeg kanskje ikke gjøre på samme måte nå. Balansen mellom hva som gir og tar energi må stadig justeres.

Takk til de som har kjempet de store kampene på vegne av mine behov. Behov jeg i perioder ikke har visst at jeg hadde. Jeg skal kjempe for å ta i bruk det jeg trenger for å bidra slik jeg ønsker. Tross alt er jeg utrolig heldig som bor i et land der denne muligheten er til stede.