Pinsebevegelsen vant da de våget å fornye

En av de mest vellykkede­ omstillinger i Kirke-Norge­ de senere årene manifesterte seg på nytt i helgen, da mer enn 1.600 menighetsledere og frivillige medarbeidere fra Pinsebevegelsen – folk i alle aldre – samlet seg på Brunstad konferansesenter.

Det var i 2010 at det sentrale lederrådet for om lag 300 norske pinsemenigheter tok grep: Den tradisjonelle Predikantkonferansen – en rotete, uforutsigbar­ og stadig mindre populær hybrid mellom bønnemøte, forhandlingsmøte og peptalk for ­pastorer og andre menighetsledere (svært ofte godt voksne menn) – ble gravlagt.

En vits. Bevegelsens ungdomslederkonferanse ble lagt i potten, menighetslokale ble byttet ut med konferansehotell, tidspunktet ble tilpasset en bredere målgruppe og konseptet ble nullstilt. Konferansen Led var født.

Ikke alle applauderte forandringen. Mange, også unge mennesker, var skeptiske i starten. Noen er fortsatt skuffet over at kjøreplan og lovsangspop har overtatt for spontanitet og gamle vekkelsessanger.

Tallene er imidlertid på parti med nyskapningen: Antall deltakere i helgen var nesten dobbelt så høyt som antall påmeldte til Predikantkonferansen i 2010. Der Predikantkonferansen var i ferd med å bli en stående vits blant mange av dem som ikke var der (og kanskje blant noen av dem som var der), er summingen rundt Led positiv.

Snakke sant. Vi mennesker vet gjerne hva vi har, men sjelden hva vi får. Derfor er forandring arbeidskrevende, ofte vanskelig,­ noen ganger vondt. De minst krevende endringene skjer ­følgelig på områder der vi ikke er fornøyde med tingenes tilstand.

Første steg er derfor å snakke sant om virkeligheten. Frank Nyfelt, daglig leder i Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg (PBU), ble i fjor konfrontert av Korsets Seier med at det fortsatt var noen som savnet den gamle Predikantkonferanse. «Jeg mener vi må kalle en spade for en spade», innledet han – før han demonstrerte at han også er villig til å kalle en katastrofe for en katastrofe:

«Predikantkonferansen hadde helt tydelig utspilt sin rolle som lederkonferanse de siste årene. Historisk var det en sterk konferanse med mye pionérånd og nytenkning. Men de siste årene var det mye dårlig. Musikkrefter og praktiske ting ble tatt på ­hælen, og ofte var det ikke pianister til stede når det skulle synges. En fra salen ble tilfeldig dratt opp for å spille. Noen som ble ivrige i debatter kunne bare reise seg i salen og protestere og være ufine. Diskusjonene ble krangler. ­Åndelig autoritet ble misbrukt for å hevde sin mening. Budskap i tunger ble tydet tilfeldig og kunne­ ha sterke tilslag av tyderens meninger. Konservative og nytenkende satt på hver sine områder i hovedsalen. Folk ble såret og trengte sjelesorg.»

Kjente toner. Hvis det stod så dårlig til, skulle det bare mangle at man tok grep. Men dette er ­ingen selvfølge, for det enkleste på kort sikt er å la alt være som før, selv om overgangen fra Predi­kantkonferansen til Led egentlig bare handler om form. Hvis vi skal dømme ut fra ­åpningstalen på Led, er budskapet det samme som før.

«Skal mennesker møte Jesus, må vi være utenfor kirkens fire vegger, være synlige i vårt nærmiljø og engasjere oss i det som skjer der. Vi må knytte relasjoner og være midt i samfunnet der ­livet pulserer – være sanne og ærlige menneske på godt og vondt», sa Sigmund Kristoffersen til forsamlingen, ifølge Korsets Seier.

Dette har vært kjente toner i de fleste frikirkelige miljøer i mange år, både som kritikk («Vi må komme oss ut av kristenbobla») og som mulighet («Vi har så mye å tilby menneskene rundt oss»), men substansen er den samme som på Predikantkonferansen: Når kristne omgås ikke-kristne, vil de sistnevnte før eller siden bli nysgjerrige på Jesus.

Bør inspirere. Ledelsen i Pinse­bevegelsen visste hva de hadde, men ikke hva de fikk. Derimot visste de at de var misfornøyd med det de hadde. De våget å forandre formen, slik at visjonen ikke skulle dø ut sammen med en form som ikke fungerte lenger. Derfor er overgangen fra grå predikantkonferanse til fargerik lederkonferanse noe som bør inspirere i alle kristne sammenhenger.