Friksjonens Gud?

Jeg er takknemlig for Åste Dokkas refleksjoner i Vårt Land, de er modige, virkelighetsnære, ofte nytenkende og blottet for selvfølgeligheter og klisjeer. Men ved hennes siste tekst i Vårt Land i går, «Fryktens Gud», var det noe som fikk meg til å reagere.

Jeg frykter selv ikke «texts of terror», og husker selv at jeg som barn ble fascinert av de mer kompliserte og skremmende bibelfortellingene. Men de gjorde meg likevel aldri virkelig utrygg fordi jeg fikk høre fortellingene i en trygg ramme, og fordi den forkynnelsen jeg ellers hørte som barn aldri forsøkte å skremme meg, men fortelle meg om en trygg, elskende og heldigvis «friksjonsløs» Gud.

Men selv har jeg nære venner som har måttet kjempe med virkelig og destruktiv gudsfrykt, jeg har sett hvilke sår det kan lage, og jeg ser ikke helt hvordan det i seg selv å måtte kjempe med Gud kan være noe positivt. Jeg er fullt overbevist om at Gud tåler våre spørsmål, vår klage og vårt sinne. Det vitner også mange av de gammeltestamentlige tekstene om.

Men kampen i seg selv, både den de bibelske karakterene opplever, og enkelte kristnes gjennomborende angst for at man ikke er god nok «når lyset blir utslukt og himlens dør blir lukt», det er ikke noe jeg ønsker å formidle til barn, og i alle fall ikke for «friksjonens» egen skyld. Et alminnelig menneske møter ofte mer enn nok friksjon på egen hånd, uten å måtte oppsøke det.

Våre relasjoner til hverandre har ofte mer enn nok motstand, skurr og sår, og jeg håper relasjonen til Gud kan være fundamentalt annerledes. Jeg vil ikke måtte slåss for å bli velsignet. Jeg vil i alle fall ikke søke slåsskampen for friksjonens og den eksistensielle spenningens skyld.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 04.02.2017