Ikke forlat kirken!

Den norske kirke representerer svært lange linjer i vår kultur. Kirken har en plass i de fleste nordmenns bevissthet, og har et innpass blant folk som de fleste frimenighetene bare kan drømme om. Kirkebyggene er markerte bygg i bygd og by som har rommet sorger og gleder i generasjoner. Skal vi bare gi dette fra oss? Gi det opp? Overlate det til dem vi mener lærer feil?

Når jeg mener at det blir galt å trekke seg tilbake, skyldes ikke det at uenigheten vi nå ser i kirken er bagatellmessig. Tvert om dreier det seg i bunn og grunn om langt mer enn ulik lesning av enkeltord i Bibelen.

Kirken har tradisjonelt basert sin lære på en oppfatning av at noe er objektivt sant, rett og godt. Dette er sant, rett og godt til alle tider, uavhengig av hvordan det oppfattes av den enkelte. Vi forstår stykkevis, og ser ikke hele bildet. Det avgjørende er hvordan det «trådte i Guds tanke fram». Filosofen Platon kalte dette idé-verden. Bibelen speiler i en slik tanke objektive og evige sannheter om Gud, mennesket og verden. «Gud er Gud, om alle mann var døde.» Å karakterisere dette som et konservativt ståsted er lite dekkende, mer presist kan det benevnes objektivisme eller idealisme.

Det er ganske oppsiktsvekkende at oppfatningen av hva som er rett kirkelære har snudd 180 grader i løpet av kort tid. Det er nærliggende å se dette som utslag av en relativistisk grunnfilosofi. Relativismen hevder at noe er sant eller gyldig bare i forhold til noe annet, og ikke som sådan. I Vårt Land 18. januar kommer dette tydelig fram i Professor Halvor Moxnes sin beskrivelse av visjon for en Åpen folkekirke: «Å se at kristen tro ikke er statisk, men åpen for møter med menneskers erfaring og problemer, vil gi trygghet for egen refleksjon og utvikling av troen. Teologer vil ha en rolle i et slikt arbeid, men det viktigste vil være menneskers kunnskap og erfaring med livet i alt sitt mangfold.»

Er Bibelen en kilde til evige sannheter om Gud og hva som er godt og rett, eller er den en samling gode tanker som vi plukker fram etter behov og for å underbygge egne erfaringer?  Når det siste er tilfelle tenker jeg at gud skapes i menneskets bilde. Her står mye fortsatt på spill.

Vi må imidlertid anerkjenne at de som støtter vigsel og velsignelse av likekjønnet samliv, gjør det av oppriktig kjærlighet og medfølelse med mennesker i en vanskelig situasjon. Det må forstås som et genuint ønske om å vise nestekjærlighet.  Å argumentere mot dette blir av mange oppfattet som ukjærlighet. Vi kan derfor i kamp for sannheten risikere å støte folk bort fra kirke og troen gjennom argumentasjon som ikke blir forstått.

Slik sett er dette nå en tapt sak. Som militær befalingsmann er jeg imidlertid opplært til å «gjøre motstand selv om en blir stående alene og selv om situasjonen ser vanskelig eller håpløs ut.» (Kongelig resolusjon som henger oppslått i alle militære etablissementer.) Jeg tenker at i stedet for å trekke seg tilbake, bør vi nå slutte helhjertet opp om gudstjenestene og fylle kirkene med mennesker, ånd og liv. Vi må bidra til å skape gode og åpne fellesskap, heie fram troende ungdom til å gå inn i heltidstjeneste og be Gud gi oss tjenere som lever og lærer rett.

Jesus deltok i synagogen, selv om han var på kraftig kollisjonskurs med overprestene og de skriftlærde. Jeg har levd så lenge at jeg vet at trender og oppfatninger kan skifte. Ser vi lenger bakover i historien har kirken rommet litt av hvert. Vi må stole på at kirken er mer enn meningene til de som til en hver tid befolker den.