Faraos hoff

Franklin Graham er sønn av sin far. Evangelisk forkynner, anerkjent i konservative kristne miljøer, og med venner blant USAs maktelite. Klippekort til keiserens bankett.

Da Donald Trump ble president responderte Graham med ordene "De kristne gikk til stemmeurnene – og Gud viste seg!" Han har i flere senere intervjuer bekreftet at han mener Gud selv står bak utfallet av valget. Nå er ikke akkurat dét så kontroversielt i seg selv. Det er nå en gang slik med monoteisme, at det til syvende og sist er Gud som sitter med makten og ansvaret, på godt og vondt. I vår tid er dette kjent blant folk flest som et abstrakt filosofisk problem ("det ondes problem").

Men i Bibelen er det først og fremst et politisk spørsmål. Gjennom hele Det gamle testamentet er Guds motstander ikke noe åndelig vesen, men en politisk leder: farao. Av og til nevnes et monster eller to (Leviathan), og djevelen er innom så vidt det er (i Jobs bok), men da som en litt vanskelig medarbeider i Guds innerste sirkel. Men det er farao som gjennomgående presenteres som Guds motstander og fiende.

Bakgrunnen er fortellingen om farao og Moses. Farao er enehersker i Egypt, der Israelsfolket er slaver. Gud kaller Moses til å konfrontere farao og kreve folkets frihet. Moses er først motvillig, og Gud lar ham ta med seg sin eldre bror Aron for å ta seg av selve snakkingen. Farao nekter å føye seg. Først etter at Gud sender ti landeplager (som inkluderer sønnedødsfall i hver egytiske familie) lar han motvillig hebreerne forlate landet og dra ut i ørkenen med Moses i front. Ute av stand til å holde fast ved denne personlig nedverdigende beslutningen sender farao likevel hæren etter flyktningene, og Gud utsletter forfølgerne i Rødehavet. Moses mottar deretter Guds egne ord og forskrifter. På grunn av folkets stadige motvilje mot Guds utvalgte leder og uttrykte ønske om å returnere til Egypt må de vandre i ørkenen i førti år (til en generasjon stabeiser er døde) før de får gå i gang med å erobre landet Gud lovet Abrahams barn. Moses går trofast og ydmyk blant dem hele veien, og Gud bekrefter jevnlig at det er Moses som representerer Ham.

Gjennom hele den påfølgende hebraiske kanonen er farao modell for alt og alle som motarbeider Gud. Men salmedikterne og profetene gjør en interessant vri. Igjen og igjen beskrives det hvordan farao ikke ganske enkelt var Guds motstander, men at det var Gud som trakk i trådene også når farao ikke var klar over det selv. Da farao nektet å omvende seg var det egentlig Gud som gjorde hjertet hans hardt slik at Gud ved hjelp av landeplagene kunne statuere et eksempel på sin allmakt. Budskapet er at selv politiske ledere som aktivt motarbeider Guds plan selv er implisert i planen. Det er Gud som har all makt, også over sine motstanderes egenvilje, og deres politiske motstand fører bare til at Guds allmakt og ære blir understreket enda mer i neste runde.

Det er ikke et perspektiv helt uten problemer, selvfølgelig. Men hvis det var dette Graham mente ville man kunne si at han forsøkte å se det store bildet, at det virkelig ikke spilte noen rolle hvem som er farao, for Gud har kontroll uansett. Man ville kunne si med Paulus at all øvrighet er innstiftet av Gud, og at man skal adlyde så langt man kan for å leve i fred med sin neste. Man ville kunne stille seg med Martin Luther King, som brukte fortellingen om farao og Moses til å kjempe for svarte amerikaneres rettigheter: "Når slavene står sammen, da skjer det noe ved faraos hoff, og han kan ikke holde dem som slaver lenger".

Hadde det enda vært dette Graham mente, så kunne man jo strukket seg litt for å forstå ham. Han takker høflig ja til å be for farao, fordi man vet at farao – tross sine tendenser til selvforherligelse og manglende evne til å omvende seg – er et redskap i en allmektig Guds hånd.

Men Graham mener ikke dette. Han kommer ikke med en generell henvisning til at all autoritet tilhører Gud i siste instans, og at man derfor kan sette sin lit til Gud uavhengig av hvem som har makten. No, sir! Foran hundrevis av evangelikale ledere har han i stedet sammenlignet Trump ikke med farao, men med Moses og David, som Bibelen beskriver som nøkkelpersoner og forbilder spesielt utvalgt av Gud for å utføre Hans suverene vilje i historien. Moses var kanskje litt uerfaren som leder, joda. Men når folket sto imot ham var det Moses som hadde Guds øre. David hadde sine feil, joda. Men når David gjorde noe som vendte folket mot ham (danset naken foran paktens ark, for eksempel), så var det folket som tok feil og David som hadde guddommelig ryggdekning.

En gang til: Franklin Graham sammenligner ikke Trump med farao, den styrtrike og selvforherligende eneherskeren som ikke evner å omvende seg, som fører skam og lidelse over folket sitt, og som (ifølge ettertidens salmeskrivere) Gud "bruker" for å understreke sin egen allmakt. Nei, Graham sammenligner Trump med Moses, den ydmyke og selvoppofrende lederen som er utvalgt av Gud, og som fører et motvillig folk inn i Guds gode plan.

Tenk litt på det. Her er ikke Trumps presidentskap noe man må leve med i tillit til at Gud har styringen, slik som med andre presidenter av ulik politisk farge. For Graham er det er en annerledes presidentperiode vi er inne i nå. President Trump representerer Guds spesielle inngripen, i vår egen tid. Det er ikke sånn at Gud kan gjøre noe godt ut av Trumps presidentskap. For Graham er Trumps presidentskap det gode Gud gjør.

Dette er politisk-teologisk sprengstoff. For Trump har ikke akkurat vektlagt overgivelse til Gud verken i ord eller gjerning. I sin tale ved innsettelsen sa den nye presidenten at "grunnfjellet i vår politikk vil være en total hengivelse til nasjonen, og gjennom vår hengivelse til nasjonen vil vi gjenvinne vår lojalitet til hverandre". Han erklærte like godt sin egen innsettelsesdag som en nasjonal høytidsdag for "Hengivelse til Nasjonen". Den tidlige kristne kirken ble martyrer da de nektet å gjøre slike symbolske offer til den romerske keiseren.

Men for Graham er Trump, tross noen personlige svakheter, Guds salvede tjener når det gjelder å sikre de spesifikke politiske interessene til de stort sett hvite evangelikale. Trump er Guds egen inngripen i verdenspolitikken. Å bekrefte Trumps posisjon gjennom offentlig forkynnelse, bibelord og håndspåleggelse er for Graham mer enn symbolhandlinger: det er å stille seg på Guds side av historien. Dette er politisk-teologiske ord og handlinger som betyr noe. Det er å proklamere at Gud tar Trumps side hva enn Trump gjør, uansett om folket protesterer og vil ha ting slik de var før presidentinnsettelsen. Det er å si at selv om Trump eksplisitt setter opp nasjonen, ikke Gud, som det man skal hengi seg helt til, og som vil frelse oss fra uro og strid, så er han ikke Guds motstander. Han er Guds utvalgte.

Graham synes å forstå at dette er drøye ting å si. For når det passer ham sier han noe helt annet. For eksempel: Tidligere har Graham offentlig foreslått å stenge grensene for muslimer, og sammenlignet dagens situasjon med hvordan USA stengte grensene for japanere og tyskere under andre verdenskrig (uten å nevne at USA faktisk ikke er i noen "krig" med Islam).

Trump har nå gitt (en grunnlovsstridig) ordre om å stenge grensene for personer fra syv utvalgte "muslimske" land, inkludert personer med gyldige visa bosatt i USA. Det får store konsekvenser både for istykkerrevne amerikanske familier og en verdensøkonomi avhengig av relativt fri flyt av varer, tjenester, og hjerne- og arbeidskraft. Deretter erklærte Trump at kristne flyktninger skal slippes inn på bekostning av ikke-kristne flyktninger, selv om de har opplevd det samme. Resultatet er nesten nøyaktig det Franklin Graham anbefalte for et par år siden, da han oppfordret sine mange etterfølgere til å legge press på sine representanter i kongressen for å få "stengt slusene".

Hva sier så Graham når han blir konfrontert med de menneskelige konsekvensene av Trumps framferd? Jo, da er plutselig den politiske siden av saken helt borte. Mannen som i juni 2016 oppfordret konservative kristne til å hive seg inn i politikken "før det blir for sent" skifter plutselig taktikk, og mener ingenting. "Bibelen sier ikke noe om det", sier han. Da er det bare det enkle, politisk nøytrale evangeliet som gjelder. Da er han bare en ydmyk landsens forkynner som ikke blander seg i politikk og som kun ønsker å se sjeler frelst for Jesus. Da er det plutselig uten betydning at han bruker sin posisjon for å fremheve hvilke fordeler Trump kan være villig til å gi bestemte (hvite) evangelikale kristne på andres bekostning. Han gir Guds velsignelse og håndslag til en rasistisk, selvforherligende og nasjonstilbedende president som bader i urettferdig rikdom, men dette er liksom hevet over all symbolikk og alle politiske ståsteder.

Det er denne "upolitiske" og "Jesus-sentrerte" versjonen av Grahams virksomhet som fremheves når et overraskende bredt spekter av norske kristenledere nå inviterer Franklin Graham til Norge i november for å tale i Oslo Spektrum. Og det skulle ikke forundre meg om man får høre noe lignende hvis man spør disse lederne hvorfor de inviterer en forkynner som er så overbevist om at Trump er utvalgt av Gud "for en tid som denne". Man vil svare at det er viktig å adlyde øvrigheten, for den er innsatt av Gud. At man bør be for ledere uansett hvem de er eller hva de gjør. At man skal søke byens (Babylon) ve og vel og be for den, så skal det gå godt både for den og oss. At Gud kan bruke hvem som helst, til og med en som Trump.

Men dette holder ikke. For alle disse skriftstedene omtaler politiske lederskap som sammenlignes med farao. Forutsetningen for versene er at øvrighetene det er snakk om her er Guds motstandere. Bibelen beskriver en Gud som "bruker" til og med sine argeste fiender – fra farao og andre folks konger til antikrist og Satan sjøl – uten at disse er klar over at de er redskaper. Da kan selvsagt Gud "bruke" Trump, hvis det er dét det er snakk om. Men det er ikke det Graham snakker om. Graham tror ikke at Trump er farao. Han tror at Trump er Moses. At Trump er den ydmyke og tålmodige mannen som tross folkets motvilje og opprør trofast fører dem i henhold til Guds vilje. Han tror ikke Gud kan "bruke" det Trump selv gjør. Han tror Gud selv står bak det Trump gjør.

Tror disse norske kristenlederne det? Tror de, som Graham, at Trump representerer Guds inngripen i vår tid? Og om de ikke tror det, hvorfor inviterer de ham da? Hvorfor velger de å se bort fra all kritikken Graham møter også blant alminnelige amerikanske evangelikale? Tror de at de kan gi en mann som Franklin Graham månedsvis med markedsføring, Norges største innendørs arena og et titalls TV-kameraer uten at det signaliserer støtte til hans politiske teologi?