Verdidebatt

Den store striden om et uvesentlig spørsmål

Den nye vigselsliturgien er årsak til strid og splittelse. Det blir neppe mer fred mellom leirene nå som vedtaket er fattet og liturgien har trådt i kraft.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Min oppfatning er at dette spørsmålet kanskje er mindre viktig enn hva vi så langt har trodd. Om noen finner denne påstanden provoserende, det er virkelig ikke meningen å såre eller krenke noen av mine trosfeller, bare så det er sagt.

En dag kommer vi kanskje dit at kjønnspolaritet er historie, at hen blir like vanlig som hun og han og at å få barn ved hjelp av kunstig befruktning eller surrogati ikke oppleves som mer unaturlig enn å sette de til verden som resultat av ordinært samliv mellom mann og kvinne. Skulle alle disse endringene skje ville det likevel ikke rokke en tomme ved kirkens oppdrag og oppgave i verden . At det som splitter Den Norske Kirke i dag er spørsmål som handler om kjønn og familieforhold er underlig sett i lys av at vår kirkes eneste klippe og grunnlegger, Jesus aldri var opptatt av slikt.

I motsetning til muslimenes Muhammed var Jesus ingen familiemann. Han giftet seg aldri. Disiplene og andre som i kortere eller lengre tid valgte å følge han måtte forlate egne familier. Bibelen gir ingen detaljer her, men det er lett å tenke seg at det må ha kostet en del både i sorg og savn så vel som av praktisk økonomiske problemer. Om sin sanne familie sier Jesus: «For den som gjer det Far min i himmelen vil, er bror min, syster mi og mor mi» (Matt. 12: 50 - 51)

Som vi alle vet vedtok Kirkemøtet kjønnsnøytral vigselsliturgi fra og med i dag, 01.februar. Noen feiret dette med klemmer og marsipankake, andre fant det så vanskelig at de meldte seg ut på stedet. De praktiske implikasjonene av vedtaket er i seg selv ikke så store. Prester som ønsker det har fritak fra å utføre slike vigsler og det er liten fare for at kirkene i nær fremtid overstrømmes av par som ønsker å gifte seg i et slikt omfang at det blir kapasitetsproblemer mht å finne nok prester til å ta på seg dette. Symbolsk har derimot saken fått et enormt omfang. Noen kaller det vranglære.  Andre ser i dette selve innbegrepet av en inkluderende og åpen kirke.

Den moderne kirken som i disse dager er i ferd med å skille seg fra staten fremstår til daglig like mye som arbeidsgiver og tjenesteleverandør som trosfellesskap og åndelig fellesskap. Sett i lys av dette er kirken like sekulær som en hvilken som helst annen virksomhet der alle skal ha lik rett til ansettelse og alle tilbys de samme tjenester. Medgang og motgang måles i antall døpte, i innmeldinger og utmeldinger. Pengestrømmen følger de samme tallene. Sagt litt kynisk er det denne byråkratiske tjenesteleverandøren som nå har fått en ny og lenge tilkjempet funksjon, å få vie de likekjønnede.

LHBT personer var i lang tid utsatt for omfattende diskriminering. Ingen tviler på denne historien. Heller ikke er det vanskelig å forstå at mange LHBT personer fortsatt føler seg lite akseptert. Som holdnings og verdiformidler kan kirken her bety noe. Det er bare så ufattelig trist at kirken kommer etter der den burde gått først. Lenge etter at samfunnet har godtatt disse menneskenes legning og tilkjent de rettigheter er kirken villig til å tilby de en tjeneste som for andre alltid har vært en selvfølge.

Tar vi for oss trosbekjennelsen artikkel for artikkel står det ingen ting der om hvordan du som kristen skal organisere livet ditt mht familie og samliv. Det grunnleggende kristne felleskapet i evangeliene så vel som hos Paulus er menigheten, ikke familien. Denne forståelsen videreføres i urkristendommens første hundreår. Skiftende familieforhold opp gjennom tidene burde derfor i seg selv ikke ha noe å si for kirken og hvordan den skal finne sin plass i verden. Vår grunnvoll er uansett alltid den samme og heter i dag som i går som i morgen Jesus Kristus.

Vi mennesker lykkes i ulik grad i å leve opp til Bibelens mange bud og normer.  Ulike grupperinger og personer vil også alltid ha forskjellige forståelser av hva disse budene egentlig sier og hvordan de best kan etterleves. Uenighet i viktige spørsmål er prisen vi alltid vil måtte betale for å være tenkende og talende så vel som endelige vesener uten fullstendig innsikt i hvordan det dypest sett forholder seg. Ingenting er derfor mer destruktivt enn når vi som kristne begynner å se på oss selv som en utvalgt gruppe med monopol på sannheten og billett til himmelen, eller for den saks skyld, tror at vi som er «innenfor» er moralsk bedre mennesker enn de som av ulike grunner står utenfor.

Å tenke slik om oss selv er å glemme den avgrunnen som fins mellom Gud vår Skaper og oss selv som Skapning, en avgrunn bare Jesus, Guds egen sønn og Gud selv kan bygge bro over ved å stige ned til oss. Her stiller også alle mennesker likt, vi har synder å bekjenne og en nåde å håpe på. Syndsbekjennelsen i begynnelsen av gudstjenesten er kanskje noe av det dypeste og mest nødvendige i religionen. Uten denne blir lovsangen vår selvtilfreds og bønnene uten innhold. Det Gud gir og som vi trenger er alltid tilgivelse og hjelp til å tilgi hverandre.

Det er uheldig at det som formidles fra kirkemøter ol forsamlinger alltid er moral og sjelden teologi.  Kirken er nemlig ikke først og fremst et moralsk fellesskap. På det mest fundamentale planet må den snarere tvert imot alltid ha form av et fullstendig utenommoralsk fellesskap. Å være kristen er å tro på at Gud har skapt deg, at Sønnen hans Jesus Kristus har frelst deg og at Den Hellige Ånd som har gitt deg livet skal bære deg gjennom det. Dette er artiklene i trosbekjennelsen vår og vil kanskje etter hvert også i dåpsliturgien  erstatte det mer arkaiske «i Faderen, Sønnens og Den Hellige Ånds navn» som er dagens formuleringer ved dåp.  At Gud er Treenig har i fra begynnelsen av vært kristendommens fremste kjennetegn så vel som største mysterium. Tror du på dette, ja da skal også kirken ha døren åpen og være et hjem for deg, uansett hvordan du ellers lykkes i og innretter livet ditt.

Luthers ide om det allmenne prestedømmet tilsier at kirkelige ledere, enten de er teologer, prester eller hva de måtte være ikke på noen måte er mer hellige enn andre mennesker. Det blir derfor inkonsekvent av en kirke som vil være luthersk å kreve av disse en slags høyere forbilledlig moral eller forvente at de skal fremstå som forbilder i livsmestring. Så lenge kristne krever perfeksjonisme av hverandre er det ikke til å unngå at mennesker vil bli støtt ut, krenket og få en følelse av ikke å være bra nok til fellesskap og tjeneste. At vi i ettertid kommer med beklagelser, slik det nå tas til orde for å gjøre ovenfor de homofile, bøter på skadene som er skjedd men fører i seg selv ikke til forandringer i selvforståelsen vår og det er den som trenger å forandres.

Kanskje er homofili synd, kanskje ikke. I denne verden kommer vi aldri til å kunne vite slikt med 100 % sikkerhet. Det er derfor beklagelig at Den Norske Kirke nå er splittet på grunn av et spørsmål som for all fremtid vil stå ubesvart og som for vårt vesentlige tros og åndsliv også kan sies å være uten betydning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt