Den ene pinsefjøra som ble til flere pinsekyllinger

Norge Idag har intervjuet tre personer om Baez-møtene i januar. Dionny Baez, som også har pleid kontakt med Guillermo Maldonado, er ikke ukontroversiell. Dette er imidlertid ikke hovedsaken her. Derimot vil jeg si litt om Norge Idags måte å forsvare «fall i ånden» på.

Mitt inntrykk er at Norge Idag, gjennom publiseringer som dette intervjuet, ønsker å tegne et lyst og fint bilde. Et slags inspirerende inntrykk av blant annet dette: At herlighetsteologi, «nyapostolisk reformasjon» og liknende har større gehør blant norske pinsevenner enn det faktisk har.

Vinklingen i akkurat denne saken fra Jan-Aage Torps penn? At «pinseledere forsvarer» Dionny Baez' møter på Visjon Norge.

Den ene av de tre intervjuede har imidlertid ikke vært leder i pinsesammenheng på flere år. Arne Pedersen er, som det går fram av intervjuet, rektor for Visjon Norges trosbibelskole. Dessuten uttrykker Pedersen følgende: «At dette ble overført på TV har vi tatt selvkritikk på.»

Da gjenstår det i denne saken maks to pinseledere som kan tas til inntekt for Norge Idags ståsted.

Karl Axel Mentzoni er pinseleder, og han uttaler seg overraskende - uforbeholdent - positivt. Han ser ut til å være på reell bølgelengde med Norge Idag og Visjon Norges verdensvante venner. Er han mer åpen for ytterliggående karismatikk enn en del andre kjente pinseledere?

Mentzoni sier i alle fall om Baez at han «er anerkjent verden over, endog i Internasjonal Kristne Ambassade Jerusalem». Han sier videre at han «kjenner lederne i TV Visjon Norge som svært ansvarsbevisste.»

Han kjenner lederne i kanalen som svært ansvarsbevisste.

Jeg sa: Mentzoni kjenner lederne i denne kanalen som svært ansvarsbevisste.

Ja, det må nesten understrekes. Slik jeg ser det, sår Mentzoni tvil om sin egen dømmekraft når han sier dette. Noen hundre tusen av de nordmenn som så Brennpunkt 25. oktober, er trolig enig med meg.

Mentzoni «mener barn skal oppleve Den hellige ånd i møter», refererer Jan-Aage Torp.

Her er det verdt å stoppe opp litt. Enhver kristen er i utgangspunktet positiv til Den hellige ånd. Spørsmålet er snarere om det er positivt med møter der barn faller bakover og trenger «catchere» bak seg for å ikke ta skade. Og hva kan det gjøre psykisk med barn å tro at slike fall er noe Gud står bak?

Ikke bare kjenner Mentzoni Visjon Norges ledere som «svært ansvarsbevisste», men han har - sitat - «stor tillit til Hanvold og hans stab av dyktige medarbeidere. Det er ingen grunn til bekymring eller engstelse.»

Jeg blir betenkt. Svært betenkt.

Arne Pedersen, som altså er del av Visjon Norges egen stab, sier at det er «av stor viktighet at også barn får del i åndelige opplevelser».

Det er ikke Gud alt som glitrer, var det vel en svenske ved navn Reichmann som skrev, etter mildt sagt negative erfaringer fra Livets Ord i Uppsala.

Pedersen framholder: «Ånden vil også i barnas liv være en hjelper, trøster og kraft i en ellers også for dem tøff hverdag.»

Dette høres omsorgsfullt og fint ut. Og jeg tror han mener det godt, og jeg sier ikke noe imot dette isolert sett. Men så er det vel forskjell på barns egeninitierte bønn til Skaperen og de spesielle forbønner som utføres i en del karismatiske møter?

Så siteres Pedersen:

«Om barn faller i forbindelse med forbønn, behøver jo ikke dette skade. Viktigheten er at forbønnen foregår i rammer der foreldre og andre barneledere er tilstede.»

Eh, altså, Pedersen:

Det er fint at foresatte og barneledere er i nærheten av barn som blir bedt for. Men det gir ikke en garanti for at barna ikke tar skade av å falle. Selv om de ikke «behøver» å bli skadet, kan det fort skje. Dét virker det som du selv har tenkt tanken på, i og med hvordan du ordlegger deg.

Ann Elisabeth Nordbø blir også intervjuet av Torp, som ikke klarer å spesifisere hvilken pinsesammenheng hun leder. Han skriver at Nordbø «er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og har bred erfaring fra ulike frimenigheter».

Nordbø sier ifølge Norge Idag: «Akkurat det å falle overende er nok noe av det lettere å forklare, selv for barn. Jeg tror rammene rundt er viktige.»

Jeg tror også at rammene rundt er viktige, når barn først faller over ende. Det betyr ikke at det er bra at barn faller over ende.

Når man faller, slår man seg. Dette er barnelærdom. Hvis du er barn og leser dette, husk: Du bør stole mer på din egen tanke enn på voksne som sier: «Pappa Gud slår oss av og til over ende, sånn at noen må ta imot oss for at vi ikke skal få vondt».

Alle faller vi iblant her i livet. Men det er sjelden lurt å satse på å falle.

Dét har heldigvis også mange pinsevenner skjønt.