Å leve i synd

Det er på et plan lettere å forstå en kirke som mener prester bør betone ekteskapet, enn en kirke som nekter homofile å ta del i det. Ser man bort fra noen setninger skrevet i en helt annen kontekst av en skribent som het Paulus, noen tiår etter Jesu død, er det vanskelig å forstå motstanden mot at to mennesker som lever sammen skal få anledning til å forplikte seg i et ekteskap.

Forbilder

Men hva med de som av ulike grunner ikke vil forplikte seg? Kirkens tradisjonelle svar på samboerskapet, har vært å se det som synd. Derfor ordineres i regelen ikke samboende prester. Kirken tenker at de skal være forbilder for menigheten. Biskop Halvor Nordhaug irettesatte i fjor høst en prest Bjørgvin bispedømme fordi hun ble samboer.

De fleste kristne vil være enig i at vi alle lever med synd, men at samboerskap har en egen plass i helvete, illustreres gjennom uttrykket «å leve i synd». Denne måten å bruke syndebegrepet på, er på to ulike måter destruktiv for kirkens evne til å være en moralsk kraft.

For det første er den, ved sin manglende evne til å se tingenes kontekst, urimelig. En fjerdedel av par lever i dag i samboerskap. De fleste av dem er mennesker som vil hverandre vel, og føler en forpliktelse til det. Den legalistiske forståelsen av kristen etikk, der rene formalismer endrer et samliv fra synd til velsignelse, er intellektuelt fordummende, og svekker med all mulig rett kirken som moralsk autoritet.

Det gjør det også vanskelig for legalistene å si noe fornuftig om situasjonen samboende faktisk lever i. Når du ser seg om etter en moralsk rådgiver, går du normalt ikke til den som nettopp kastet den første sten i din retning.

Egenverdi

For det andre gjør denne forståelsen av synd det vanskelig å snakke om det positive med ekteskapet. For når et dominerende syn er at samboerskap er en spesielt alvorlig synd, vil de som ønsker endring kvie seg for å si noe som bidrar til å opprettholde et slikt stempel. Den som ikke kaster noen sten overhodet, ender for ofte opp med å ha lite å si om spørsmålet som diskuteres.

Jeg er blant dem som gjerne vil holde frem betydningen av ekteskapet. Det er ikke fordi mennesker i ekteskap alltid er lykkeligere enn andre, og ikke fordi det er synd å leve på en annen måte. Det er derimot fordi jeg mener at forpliktelse har en egenverdi i menneskelivet generelt, og i samlivet spesielt. Det er mulig å finne empiri på at ekteskapet, i gjennomsnitt, har positive konsekvenser; men poenget mitt her er også av mer dygdsetisk art.

Dygd – jeg liker det ordet. Det taler om noe som kan bringe frem det beste i mennesket. Det er ikke alltid det passer for alle, og det passer ikke alltid i alle situasjoner. Det finnes andre måter å bringe frem det gode på, og forsøker man å presse dygden på noen, vil det neppe bare bringe frem godt. Dygden egner seg ikke for påbud og forbud. Men den har noe å fortelle oss, likevel.

Omstendigheter

Forpliktelse er en dygd. Forpliktelse er noe å binde seg fast til, noe å forankre seg i. Forpliktet tosomhet må ikke skje gjennom ekteskapet. Det er mange andre arenaer for forpliktelse. Men ekteskapet er en slik ramme, og den kan godt formidles som det, vektlegges som en del av kirkens samtale om mennesker og deres forpliktelser mot hverandre.

Samtidig er det selvsagt slik at det ikke er riktig i alle tilfeller. Mange mennesker har med seg sine egne historier, fra barndommen, fra egne skilte foreldre, fra forholdet til familien, fra forholdet til kirken eller øvrigheten eller fra tidligere ekteskap eller relasjoner. Det er mange omstendigheter hvor en slik dygdsetikk virker mindre relevant, mindre tungtveiende.

Problemet med den kategoriske tilnærmingen som har preget kirken og den legalistiske syndsforståelsen, er at den mister omstendighetene av syne, og dermed ikke evner å snakke om bakgrunnen for idealene som løftes frem.

Vi lever alle i synd. Derfor kunne vi trengt en kirke som kan snakke om det. Men når begrepet kastes bort på helt andre typer problemstillinger, mister kirken evnen til å si noe både om dem, og om synd.

Og det er synd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 01.02.2017