Karl Øyvind Jordell

147

«Trosfellesskap» som uhistorisk retorisk grep

Det splitter etter sigende trosfellesskapet at det fremmes alternative lister ved kirkelige valg. Dersom de grupper som til nå har hatt makten, må lage egen liste, er det så krevende at man heller ser seg om etter noe annet – f eks alternative gudstjenester innen trosfellesskapet. Eller utenfor.

Publisert: 28. jan 2017

Med biskop Nordhaug i spissen har flere debattanter i Vårt Land og på Verdidebatt betonet at kirken er et trosfellesskap som ikke bør utsettes for partidannelser som ved valg fremmer særskilte lister: «Kirken er et trosfellesskap der enheten må være mer fundamental enn uenigheten … .»

Historieløst. Dette fremtrer som historieløs retorikk. Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. I kampens hete betegner man fra dette hold andre innen trosfellesskapet som en ‘løgnkirke’. Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Noe av dette er historie – som fortsatt er virksom: For tiden er alle biskopene utdannet ved institusjonen som legfolket etablerte.

Endring. Så skjedde det noe. I stedet for at kirkens øverste organer ble valgt indirekte, gjennom menighetsråd som ble valgt av noen ytterst få kirkemedlemmer, skulle andre med tilknytning til kirken få anledning til å delta, i åpne offentlige valg.

«Små og marginale grupper». Men da Kirkerådet i 2012 skulle fremme ordning for åpne valg til bispedømmeråd, så man ikke ”… grunnlag for å foreslå mulighet for forholdstallsvalg …” (Saksforelegg KR 34/12). I argumentasjonen viste man til at ønske om egne lister vil komme fra ”relativt små miljøer”, ”visse kirkepolitiske grupper”, ”små og marginale grupper”, ”relativt marginale miljøer på ytterfløyene”, og ”relativt små grupper av aktivister” (s 21, frekvensen av utsagn med samme betydning, på en og samme side, er en variant av ‘svakt argument, bruk høy stemme’). Hva angår de førstnevnte ”relativt små miljøer” vises det eksplisitt til ”… interesse av å mobilisere oppmerksomhet omkring ett kontroversielt spørsmål, nemlig homofilispørsmålet”. (Ingen andre grupper nevnes.)

I et innlegg som var min første befatning med kirkevalg, fra november 2012, kommenterte jeg dette slik:

«Som et ledd i argumentasjonen vises det til regler for å stille liste ved fylkestingsvalg (500 i et fylke) og for å stifte et parti (5000 på landbasis), og antydes krav om 4-500 underskrifter i et bispedømme. Tar man utgangspunkt kravet på 5000, er det altså på en promille av befolkningen. I realiteten er kravet noe høyere, fordi ca 20 % ikke har stemmerett. I et middels fylke er kravet ca to promille.

Ved valg til bispedømmeråd er det neppe naturlig bare å skjele til befolkningstallet, men også til hvor få som faktisk deltar. Legger man dette grunn ved valg i et middels bispedømme, med en halv million innbyggere, ca 20 % under stemmealder, kirkemedlemskap på 77 %, og valgdeltagelse på ca 14 %, er antallet som utviser et minimum av aktivitet ca 43000. En promille er 43, og to promille er 86. Da ville man ikke lenger kunne hevde at det er lite som tyder på at ”… viljen til kirkepolitisk organisering er så stor at et slikt antall underskrifter er oppnåelig i de fleste bispedømmer”.»

Som kjent ble det til at man justerte kravene nedover, og antallet underskrifter ble oppnåelig. Nærmest som en krampetrekning, riktignok ikledd passende retorikk, begrenset man i bispedømmer hvor legmanns-organisasjonene står sterkest, antallet som kunne velges direkte. Likevel fikk en gruppe som mobiliserte «… oppmerksomhet omkring ett kontroversielt spørsmål, nemlig homofilispørsmålet» flertall ved siste valg.

Personvalg med organisasjoners velsignelse fremfor partivalg. Selv om det er blitt langt lettere å fremme lister enn det Kirkerådet la opp til, blir det nå plutselig sterkt problematisk med partidannelser innen trosfellesskapet. Eller mer presist: Det er akseptabelt at legmannsorganisasjonene danner et valgforbund (Levende folkekirke) som anbefaler enkeltpersoner med rett tro på de lister som utformes i regi av bispedømmerådene, og bruker store midler, primært innsamlet for andre formål, til å annonsere til fordel for disse rett-troende. Men det splitter etter sigende trosfellesskapet at det fremmes alternative lister. Må man selv lage egen liste, er det så krevende og splittende at man, ifølge anekdotiske data fra de siste ukers debatt, heller vil se seg om etter noe annet – f eks de alternative gudstjenester innen trosfellesskapet. Eller utenfor.

Men som det fremgår av referansen til Kirkerådets profeti fra 2012: Noen profetier er, om ikke falske, så i hvert fall bomskudd.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Karl Øyvind Jordell. Gå til den siterte teksten.

Med biskop Nordhaug i spissen har flere debattanter i Vårt Land og på Verdidebatt betonet at kirken er et trosfellesskap som ikke bør utsettes for partidannelser som ved valg fremmer særskilte lister: «Kirken er et trosfellesskap der enheten må være mer fundamental enn uenigheten … .»

Historieløst. Dette fremtrer som historieløs retorikk.

Kanskje i luthersk sammenheng er dette historieløst, men for katolikker er det et høyst levende begrep. Vi ser oss som et fellesskap og det er slik i praksis. 

Noen av oss har i alle år trodd at det er dette dere lengter etter siden det lenge har pågått forsiktige leflinger i samme retning. For å være frekk kan jeg spørre om dere ikke bare kan ta skrittet og bli katolikker, og så kan legmannsbevegelsen som hele tiden skal rote med Folkekirken få rote med sitt. Skap et vannskille og la hver flokk gå til sitt. Mange biter vil falle på plass for dere i så fall. Enhet, ikke minst. 

Ja, jeg vet dette er umulig, men umiddelbart fremstår det som en naturlig slutning av det som er skrevet i innlegget. Det finnes noen katolske karismatikere også, men de slutter seg vanligvis til pavedømmet og den hierarkiske strukturen. Fraværet av ett fast lærembete er nok det som rir kirken verst. Det er ingenting som samler som en pave når alle har forskjellige syn på Jesus og den hellige ånd. Lutherjubiléet kan kanskje brukes til en samlingsfest?:-)

1 liker  
Kommentar #2

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

Fravær av et læreembete

Publisert over 2 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Fraværet av ett fast lærembete er nok det som rir kirken verst. Det er ingenting som samler som en pave når alle har forskjellige syn på Jesus og den hellige ånd. Lutherjubiléet kan kanskje brukes til en samlingsfest?:-)

Viktige ord du kom med her, Kristiansen. Det er selvfølgelig umulig å skape enhet uten et felles lære-embete!  Det er dette som trengs for å lære oss å stå sammen og  å løse problemene som oppstår i vår egen tid. - Dette er vel en av hovedgrunnene til at jeg selv har konvertert til  bahai, der vi  har "Universelt Rettferdighetens hus" beliggende i Haifa. Der sitter det  9  valgte representanter fra hele verden; demokratisk valgt fra både nasjoner og lokalsamfunn.  Rådslaging er deres instrument  for å gi veiledning til alle verdens bahaier iht  Baha'u'llahs ord til vår egen tid og de gudsåpenbaringer som har skapt våre tidligere sivilisasjoner. 

Jeg velger å lytte, da jeg nettopp tror på at det er selve "Enheten i Gud"  som kan skape fred på vår jord.

mvh Mette

2 liker  
Kommentar #3

Gunnar Winther

10 innlegg  80 kommentarer

På kornet om kirkevalg

Publisert over 2 år siden

Karl Øyvind Jordell har skrevet mye bra om kirkevalg - og motstanden mot endringer i demokratisk retning - men dette var en særdeles god oppsummering. 

Takk spesielt for henvisningene til kirkerådssaken fra 2012, den hadde jeg nesten glemt. Det var jo med nød og neppe vi fikk gjennom åpningen for alternative lister på Kirkemøtet 2013. Kanskje ikke så rart med det saksgrunnlaget som ble framlagt. Og ja; Det framstilles nå som nesten umulig å skaffe minimum 7 kandidater til ei valgliste og samle 150 underskrifter. Eller nei; Det er visst egentlig prinsipielt problematisk, vi er jo et trosfellesskap og ikke et meningsfellesskap! 

Men valg skal vi selvsagt ha, bare ikke tydelige alternativer og reelle valgmuligheter.

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
19 dager siden / 5126 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
27 dager siden / 3082 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
20 dager siden / 2314 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
27 dager siden / 2194 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
17 dager siden / 1764 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
21 dager siden / 1734 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
19 dager siden / 1720 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1664 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere