Min indre Trump

Jeg husker Juger’n. Du vet, han som plutselig 
dukker opp på skolen, har bodd i utlandet og er full av historier, alt akkurat han har ­opplevd. Juger’n ble raskt midtpunkt, fikk mange ­venner, behersket verden — ikke rart dét, med fatter som vanket på Slottet, kjente ­Muhammed Ali og Bjørn Wirkola.

For ikke å snakke om mora — som var ­østeuropeisk turnlegende, hadde flyktet gjennom russiske skoger og endte opp som halvsøstera til Jens Christian Hauge — og hadde en greie med Sjahen av Persia.

Kjærkommen løgn

Alle skoler har et par tre jugere, gjerne én i hvert kull. Ingen vet helt hvor de kommer fra, eller hvor de blir av, og plutselig en dag er de vekk.

Men det er som om vi trenger å høre løgn. Du er kanskje usikker på om du skal ta deg råd til den litt dyrere bilen, og vet jo at han sleipe selgeren juger deg huden full når han sier at det er et klokt valg, forsikrer deg om at du kommer til å bli så happy og nesten gratulerer deg med helt ekstraordinære 
kvalifikasjoner og kosmisk flaks — hadde alle ­bilkjøpere vært som deg, liksom.

Tidlig debut

For å utvikle oss, er det viktig å skille mellom 
sannhet og løgn. Noen begynner å eksperimentere med sannheten i to-treårsalderen. Etter hvert blir det hårfine overganger mellom ­oppspilt ­entusiasme, hvite løgner og manipulasjon. De ­flinkeste ender opp som politiinformanter, presidenter, pressetalsmenn eller romanforfattere.

Og det er ikke noe annerledes i kunstsektoren. Teatersjefer ser på deg og vil at du garanterer at stykket ditt selger mange billetter. Forlagsfolk vil ha deg inn på møter for å sjekke om du virkelig er tent på prosjektet, som de kaller det, og det holder ikke at du bare er tent, de forventer at du virkelig brenner for det. Å jobbe for å betale huslånet er ikke nok i det hele tatt. Du må gi jernet, for det er ditt bål av kunstnerisk entusiasme som skal spre gnister helt ut i bokhandelen på Gardermoen og til de ytterste skjær, så det er klart du må juge.

Plukk en løgn.

Den som juger, sier først og fremst det han antar noen andre vil høre. Og det er et behov for ­eventyr, godnatthistorier og politiske visjoner der ute. Vi trenger at noen kan trylle, blåse på sårene våre, få oss til å tro på det som virker umulig — og jo dummere og mindre sannsynlig visjonen virker, desto mer fristende kan det være å hoppe på for å kunne være med på laget og senere si at hva sa jeg; DAB-radioer, Bjarne Melgaards «A House to Die in», Miljøpartiet De grønne, Donald Trump, Eirik ­Jensen eller Gjermund Cappelen, eller han svenske 
knivselgeren som gir deg så utrolig mye med på kjøpet. Plukk en løgn.

Så man ser seg i speilet og sier til seg selv at det går bra, at man føler seg som femogtyve, før man forteller barna at det blir hvit jul og at det går bra til slutt. Det er ikke bare det at vi slipper unna med all slags fordreining av sannheten og at det noen ganger er høflig å småjuge litt — men alt det vi ­kaller fremskritt baserer seg på at noen tøyer strikken og får oss til å tro på det umulige og usannsynlige. Det ligger dypt nedfelt i oss — ­mennesket har en forkjærlighet for store bokstaver, enkle løsninger og tydelige svar, selv på spørsmål som aldri er blitt stilt.

Var alt mulig?

Vi gir dem ikke juling de som sitter på talk­showene og påstår at «the sky is the limit». Jeg hadde 
en foreleser som hardnakket hevdet at viljen 
velger virkelighet, alt var i grunnen mulig, om du bare trodde nok på det. Selv fikk han utlagt tarm, ble skilt og døde i en helikopterulykke noen år senere.

Juger’n møtte jeg for et par år siden, også. Hadde startet for seg selv igjen. Nå gikk det virkelig bra, sa han. Jeg fikk lyst til å tro på ham.

Først publisert i Vårt Land, 28. januar 2017. 

Foto: Pablo Martinez Monsivais, AP/NTB Scanpix