Kommentator Olav Egil Aune

En langsomt skridende katedral

Hvorfor er det så mange som snakker ned kirken – innenfor kirken? Som troløse sjeler, som vi alle er, er vi kanskje flaue over en kirke som skranter.

Publisert: 27. jan 2017 / 1259 visninger.

Men det som skranter, har muligheter. Ser vi det, tar det inn over oss, ikke bortforklarer i tall- og tankegymnastikk, da er det vei fremover. Det heter virkelighetssans. Som forfatteren Robert Musil sier i romanen Mannen uten egenskaper: «Finnes det en virkelighetssans, må det også finnes en mulighetssans.» Han snakker om «mulighet, uten å gi avkall på realitetene». I kirken betyr det: Det er Vårherre som først og fremst gir mulighetene sin mening og sin bestemmelse, Han vekker dem til live.


Kirken som sekt

Det kan høres ut som en anklage: At det bare er surr i kirken. Naturligvis er det ikke slik. Kirken holdes oppe av tillitsfulle og tvilende prester og diakoner, av menighetsfolk som steller pent med hverandre og andre, kirketjenere som gjør stas på ordet «kirketjener» og musikere som farger til ettertanke og oppvåkning. Og sannelig også de som står på kirketrappa og ikke tør å gå inn. Og likevel – realitetene tatt i betraktning – går mange jeg møter rundt og preges av mismot, ser seg selv utenfra som anakronismer i en moderne verden, noe «langt ute», fortapt i en stor verden.


Si meg selv

Hva kan jeg få ut av livet? – er et credo. Det undergraver kirken. Jeg tror på en kirke som forteller at det meningsfulle livet handler om å lære å la livet komme til oss, og dette livet er Gud. Det er ikke mentalhygiene, det er liv. Dette livet kan kirken mye om. Kanskje den som kan mest. Jeg tror at mange forstrekker seg i «hva kan jeg få ut av ...?». En kirke som får sagt dette høyt og tydelig, gjerne med ropert for meg, tror jeg vil lykkes. En kirke som forteller meg noe jeg ikke har evne til å fortelle meg selv. Slik at jeg går ut med fornemmelsen av å ha en overskrift for min kommende uke. Mottoet er: «Ingen på jorden skal klare å rive meg vekk fra Guds kjærlighet».


Samtale-Gud

Kanskje har vi gjort Gud til en samtale/utrednings-Gud? – som vi tror vi er avhengige av for å få regnskapet om Gud til å gå opp. I boken Jesus i dårlig selskap skriver urokråken innenfor tysk teologi og filosofi, Adolf Holl, at «det mulige består ikke bare av nevrotiske personers drømmer, men også av Guds ennå ikke våkne hensikter. Innenfor mulighetssansen, kan man skjelne en avart, nemlig den som kjennetegner fantastene, bedreviterne, kritikusene, resonnørene og de såkalte idealister. De lider alle sammen av en slags «umulighetstrang», som ikke kan oppfatte virkeligheten, eller som sytende viker unna for den; her betyr altså fraværet av vikelighetssans simpelthen en mangel. Jesus var ingen forpint intellektuell, så mye står fast.»


Del av historien

En fare til: At vi mister vår kristne hukommelse. Moderniteten bryter gjerne med historien, det er derfor den er moderne. Det moderne mennesket, sier vi – og mener et menneske som har tatt av seg sekken og befridd seg fra historien. Vi møter det i kirken, enten forholder vi oss til det som skjer nå, eller det som skjedde i Jødeland. Mellom er det tilsynelatende ingen ting. Men det er det jo – vår kristne hukommelse, mister vi den, blir vi «senile» kirkemennesker, vi mister vår identitet som er vesentlig for å møte andre. Visst kan kirkehistorien virke avskrekkende på nært hold, det er ikke noe behagelig syn. Men det er den delen av historien. Parallelt går en ubrutt linje av en god kirke til beste for sin tid, det kunne vært deg og meg den gangen. Det er hundreder av år å lære av. Det er en langsomt skridende katedral, om man kjøper et slikt bilde. Det har vart gjennom tider som var tøffere enn vår.

Jeg liker den franske forfatteren og ustanselige, kristne kirkekritikeren Georges Bernanos, når han summerer opp: «Vi kan ikke sette «den usynlige kirke» opp mot den synlige, det indre opp mot det ytre. ... Den synlige kirke er rett og slett hva hver og en av oss evner å se av det usynlige, alt etter fortjeneste og Guds nåde. Det nytter ikke å si: «Jeg skulle så gjerne se det jeg ikke ser» ... Kirken skal være levende, den er ikke og bør ikke være perfekt. Som det ringeste av sine medlemmer, famler kirken seg frem, snubler seg videre – fra denne verden til den neste. Den begår feil, og soner dem. Hver den som ønsker å se noe annet og vender blikket bort et øyeblikk fra all dens pomp og prakt, kan høre den sukke og be i mørket sammen med oss andre.»

Det er et lag jeg kjenner meg igjen i.


På vei

Paulus var jo ikke på vei til Gud, men til Damaskus. Forskjellen er klar: Han erkjente at det handler ikke om menneskets vei til Gud, men Guds vei til mennesket.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 27.01.2017

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

507 innlegg  2067 kommentarer

Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer

Publisert over 1 år siden

Gud bringer forandring i våre liv. Det er lett å tilpasse seg nye forhold, men glemme hva som brakte forandringen. Takknemmeligheten skyldes at denne mannen, som Jesus snakket med hadde vært syk i 38 år, og blitt helbredet.

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Marianne Solli

16 innlegg  1469 kommentarer

Historiens gang

Publisert over 1 år siden

En fare til: At vi mister vår kristne hukommelse. Moderniteten bryter gjerne med historien, det er derfor den er moderne. Det moderne mennesket, sier vi – og mener et menneske som har tatt av seg sekken og befridd seg fra historien. Vi møter det i kirken, enten forholder vi oss til det som skjer nå, eller det som skjedde i Jødeland.

Ja, det er noe med det historiske, som mange kanskje glemmer. Det har vært krangler og vedtak på kirkemøter så langt tilbake at alt som skjedde der, som ble vedtatt for eksempel på kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da treenighetslæren ble vedtatt, har forsvunnet i fortidens slør. Kristologien ... sann gud og sant menneske ... ble også flertallsbesluttet på et kirkemøte i Chalcedo i 451. Nå er disse beslutningene, som ble flertallsvotert, helt "sanne", så dagens kirkemøtebeslutninger om for eksempel to liturgier for vielse, blir nok også like sanne; det må bare gå seg til i noen år. 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 1 time siden / 2371 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1156 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?
rundt 2 timer siden / 416 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1156 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 2 timer siden / 2371 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 3 timer siden / 1156 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 18449 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 18449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 3 timer siden / 1156 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 3 timer siden / 1156 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hva er «oppnådde resultater» i kirken?
rundt 3 timer siden / 977 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 3 timer siden / 2675 visninger
Les flere