Verdidebatt

Utopiens umulighet

Hva som skremmer meg? Ikke så mye det «blodbadet» Donald Trump peker på – som den virkeligheten han peker mot.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da Thomas More i 1516 skrev sitt berømte essay Utopia, brukte han et ordspill (gresk: topos ~ sted). Han vekslet mellom u-topia og ev-topia, altså mellom ikke-sted og godt-sted. På den måten uttrykte han spenningen mellom det absolutt gode og det oppnåelige.

Livsbetingelser

I dette ligger noen viktige innsikter om våre grunnleggende livsbetingelser. Som den amerikanske guvernøren Mario Cuomo slo fast: «You campaign in poetry. You govern in prose.» Kraften i visjonen kommer til syvende og sist fra at den ikke realiseres: At den er u-virkelig og ikke kan høkres med. Nettopp slik unngår den å bli alminneliggjort.

Her er ordspillet til Thomas More også innbuet med en religiøs erkjennelse. Om historien har lært oss noe som helst, så må det være at himmelriket er noe som til enhver tid er bortenfor; et håp og en visjon oppsummert i paradokset «ennå-ikke-sted». Paulus formulerer det slik: «Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde.» (Rom 4,18).

Hvilket leder meg til Donalds Trumps innsettelsestale forrige fredag. Han tegnet et noe, kremt, uforsonlig samtidsportrett: «Mothers and children trapped in poverty in our inner cities; rusted-out factories scattered like tombstones across the landscape of our nation; (…) and the crime and gangs and drugs (…).»


I will never let you down

«Et amerikansk blodbad», oppsummerte Trump, men forsikret tilhørerne om at lidelsen stanser her: «This American carnage [blodbad] stops right here and stops right now.»; «all that is past».

I stedet innevarslet han en ny tid: «We stand at the birth of a new millennium, ready (…) to free the Earth from the miseries of disease.» Frykt ikke, sa Trump: «I will fight for you with every breath in my body – and I will never, ever let you down».

Nå har politikk rett nok alltid vært en ubestemmelig blanding av poesi og prosa; av tallknusing, personkult, «alternative facts», løfter om nasjonal gjenfødelse og messianske selvbilder – partikollega Sarah Palin forkynte sågar at hun ville dø(!) for sine landsmenn («I will live, I will die for the people of America»). Likevel, Trumps innsettelsestale representerer noe radikalt nytt, selv i en amerikansk kontekst.


Uoppnåelig

Hva som skremte meg mest? Ikke så mye det «blodbadet» Trump peker – som den virkeligheten han peker mot: Evangeliet om et rike uten nød, trengsel, sykdom og kriminalitet – der spenningen mellom det absolutt gode og det oppnåelige kvitteres vekk i hasjtaggen #America First: «A new national pride will stir our souls, lift our sights, and heal our divisions».

Dette er lovnader som bør være egnet til å uroe noen enhver. Hvorfor? Fordi de – som Thomas More minner oss om – simpelthen ikke kan innfris. Ikke på denne siden.

Et snaut år etter drapet på John F. Kennedy, skrev historikeren Richard J. Hofstadter den mye refererte artikkelen «The Paranoid Style in American Politics» (1964). «Amerikaneren ser ikke kompromisser som en gyldig løsning siden det som alltid står på spill er valget mellom det gode og det onde», skrev Hofstadter, og fortsatte: «Kravet om total triumf leder til urealistiske politiske formuleringer, som igjen, når disse målene ikke er i nærheten av å kunne nås, avler ytterligere frustrasjon.»

Hvilket reiser spørsmålet: Hva skjer den dagen Trumps løfter om «winning» og «greatness» og «I alone can fix it» ettertrykkelig kolliderer med virkeligheten?

Spenn deg fast.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 26.01.2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt