Med tilvising til paragraf 2-4 i Kyrkjemøtet sin forretningsorden hevda eg fleire gonger frå talarstolen at framgangsmåten i denne saka ikkje var korrekt. Referansen finn vi i andre leddet: «Dersom en tilråding som har minst 2/3 flertall i Bispemøtet, ikke får flertall i Kirkemøtet, sendes saken tilbake til Bispemøtet. Ved annen gangs behandling i Kirkemøtet stilles krav om minst 2/3 flertall dersom vedtaket ikke er i samsvar med Bispemøtets siste tilråding.»
Formelle krav
Det dreier seg i denne samanhengen ikkje om vedtaket vart gjort «i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære» (paragraf 1-1), men om kva formelle krav som kan stillast til samsvaret mellom vedtak i Bispemøtet, tilråding i Kyrkjerådet og vedtak i Kyrkjemøtet. Bakgrunnen for regelverket er ei nøye uttenkt kvalitetssikring i prinsipielt viktige saker: I lære-, liturgi- og økumeniske spørsmål, i samspel mellom embete og råd. Det ligg nær å visa til handsaminga av grunnlovsendringar, som kyrkja har fått god kjennskap til dei siste åra.
Ny handsaming
Så til spørsmålet i overskrifta. Som medlem i Kyrkerådet og Kyrkjemøtet har eg mange gonger høyrt at sjølv den minste endring i ei sak vil føra til at saka må attende
til Bispemøtet for ny handsaming. Det var i 1994 at Kyrkjemøtet «landa» dette samspelet, etter ein lang og grundig prosess, ikkje minst i Bispemøtet.
Enkelt sagt: Også det Bispemøtet definerer som læresaker kan endrast i Kyrkjemøtet, men ikkje utan at «grunnlovskonservatismen» slår inn. Difor var då også vedtaket om likekjønnsliturgi i Kyrkerådet 28. januar i fjor, ned til minste komma, identisk med Bispemøtet si tilråding. Det er ikkje å ta for sterkt i å seia at Kyrkjerådet i denne saka blei instruert.
Endringar
Men i Kyrkjemøtet kom det ei rekke endringar i det endelege vedtaket, faktisk i alle punkta frå 2-6. Noko av dette kan seiast å vera av redaksjonell art. Men det meste er det ikkje. Til dømes blei «kirkens praksis» (hugs: Dette er ei liturgisak) til «kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse» (pkt 2). Utarbeiding av «tilsvarende liturgier» blei til «tilsvarende liturgier som inkluderer likekjønnede par og som kan brukes overfor alle par» (pkt. 3). Bispemøtet og Kyrkjerådet sin føresetnad om at andre kyrkjeleg tilsette (enn presten) skal ha lov til «ikke å medvirke», blei snevra inn til å gjelde ved «den kirkelige handlingen» (pkt. 6).
Det som hende, var ikkje ein formell glipp, i ei sak der alle elles var innforstått med realiteten. Tvert om. I korridorar og i komitear vart det utøvd eit formidabelt press mot dei «av mindretallet som støtter dette vedtaket» (også ei endring i pkt. 4) om å akseptera det fundamentalt nye punktet, nemleg at den nye liturgien «kan brukes overfor alle par».
Tydeleg brot
Dette var eit tydeleg brot med vedtaka i Bispemøtet og Kyrkjerådet. Det er vanskeleg å sjå ei prinsipielt viktigare sak enn denne som kan «løysa ut» prosedyren i paragraf 2-4. Det er ikkje nok at geskjeftige biskopar går god for endringa, og pressar resten av kollegiet til å gå med på det. Tvert om. Det er nett i slike situasjonar at regelverket skal trå til og redda oss frå ein godt meint aktivisme. Bispemøtet må i slike tilfelle konstituera seg i nytt møte, etter, ikkje i eit KM, og ikkje forfalla til korridorpolitikk. Reglar kan ikkje hindra at makta rår, men dei kan sørgja for at også fleirtalet må ta omsyn til det som internt gjeld seriøsiteten i kyrkja sitt høgste organ, og eksternt: I respekten for dette organet.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2017