Redaktør i Vårt Land Erling Rimehaug

Redaktør i Vårt Land

Hvem er folket?

Nasjonalismen er ikke bare dette gode samholdet. Nasjonalismen har også en historie med eksklusjon, undertrykkelse og konflikt.

Publisert for 28 dager siden / 783 visninger.


«I dag gir vi makten tilbake til dere, det amerikanske folket», sa Donald Trump i innsettelsestalen. Men hvem er egentlig folket?
De som gikk i protesttog dagen etter innsettelsen føler definitivt ikke at Trump har tatt makten på deres vegne. Hører ikke de til folket? Er folket bare den fjerdedelen som stemte på ham?
«We the people of the United States» er innledningsordene i den amerikanske grunnloven. Men hvem er folket? Den gang grunnloven ble skrevet, var verken svarte mennesker eller indianere inkludert.
Det til tross for at uavhengighetserklæringen begynte med disse ordene: «Vi holder det for en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er skapt like og at Skaperen har gitt dem ukrenkelige rettigheter.»
Denne spenningen mellom det universelle og det nasjonale, mellom likhet for alle og avgrensning av hvem som hører til, er ikke spesiell for USA. Hele Vesten har pendlet mellom disse to prinsippene i hundrevis av år.

Menneskerettigheter. Opplysningstiden var gjennombruddet for det universelle. I århundrene før hadde det vært opplagt at folket ganske enkelt var fyrstens undersåtter, uavhengig av språk og etnisitet. Men med Augsburgfreden i 1555 var dessuten religion kommet inn som statsbærende prinsipp: Alle fyrstens undersåtter skulle ha samme religion.
Etter at religionskrigene hadde herjet i hundre år og Tyskland nesten var lagt øde, lette man etter noe som kunne samle på tvers av religion og grenser. Svaret ble universelle menneskerettigheter og folkeretten. I tanken om alle menneskers like rettigheter lå også kimen til folkesuvereniteten og demokratiet.
Men hvordan kunne universell likhet virke samlende for alle statens innbyggere? Hvem hørte med til det folket som hadde suvereniteten? Det ble brennende spørsmål i de nye statene.

Oppdagelsen av folket. Den tyske presten og filosofen Johann Gottlieb von Herder (1744-1803) mente folket var et uttrykk for en dypere idé, selve «folkesjelen». Den kom mest autentisk til uttrykk i folkets kultur, i det tyske språket, i eventyr, folkeviser og folkemusikk.
Dette klang godt sammen med romantikkens kamprop «Tilbake til naturen». Man mente at kulturen og sivilisasjonen hadde fjernet oss fra det egentlige. Vi måtte tilbake til det opprinnelige. Denne ideen om at folket var noe annet enn eliten slo an. Elitens kultur ble betraktet som unasjonal. Over hele Europa dro man på jakt etter folkets kultur. Nasjonalromantikken var født.
For Herder var dette bare et spørsmål om kultur. Men utover på 1800-tallet ble kulturen koblet til politikken. Når staten skulle være uttrykk for folket, måtte folket være det samme som nasjonen. Nasjonalismen var født.

Nasjonalismen. Nasjonalismen var en frihetsidé. Den ene nasjonen etter den andre reiste seg og kjempet for sin politiske selvstendighet. Men nasjonalismen hadde også en motsatt tendens: Minoriteter måtte undertrykkes. Fornorskingspolitikken overfor samene er bare ett av mange eksempler på at nasjonalismen ikke tålte kulturelt mangfold.
Minoritetenes eksistens var også en kilde til konflikt og etter hvert krig. Minoriteter gjorde opprør, og noen kunne få hjelp av sterkere brødre. Tyskerne i Tsjekkoslovakia, Østerrike og Polen krevde å få bli en del av Tyskland - slaverne på Balkan fikk hjelp av Russland.
Nasjonalstaten var rammen for utviklingen av demokratiet. Men kunne ikke folkesjelen bedre få sitt uttrykk gjennom en sterk leder? Denne idéen slo gjennom blant annet i Tyskland i forrige århundre.

Pendelen svinger. Som religionen hadde blitt oppfattet som årsaken til krigene, fikk nå nasjonalismen samme effekt. Etter to verdenskriger svingte pendelen tilbake til det universelle. FN ble opprettet i 1945 på grunnlag av en erklæring om universelle menneskerettigheter. Det ble snakket om den globale landsby, at menneskeheten var blitt ett folk. EU ble utviklet til en union for bedre enn nasjonalstaten å møte de nye utfordringene.
Nå svinger pendelen tilbake igjen. Det universelle skapte utrygghet. Hva holder oss egentlig sammen? Er det nok med menneskerettighetene, eller må vi også ha noe mer som skaper identitet? Det nasjonale er igjen i vinden. Kulturarven blir igjen verdsatt.

LES MER: Her bygges nasjonal identitet

Identitet. Men dermed dukker også identitetsspørsmålet opp: Hvem hører egentlig til? Nasjonalismen er ikke bare dette gode samholdet. Nasjonalismen har også en historie med eksklusjon, undertrykkelse og konflikt. Det er dette som skaper ambivalensen og ubehaget hos mange når nasjonalismen nå igjen hentes fram. Dette er blitt spesielt brennbart fordi globaliseringen har ført til at mennesker med høyst ulik kultur nå lever i samme land.
Må pendelen svinge til ytterlighetene, eller er det mulig å finne en god balanse mellom det universelle og det nasjonale? Dette blir et nøkkelspørsmål i årene som kommer.

7 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

145 innlegg  17184 kommentarer

Publisert 28 dager siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Nå svinger pendelen tilbake igjen. Det universelle skapte utrygghet. Hva holder oss egentlig sammen? Er det nok med menneskerettighetene, eller må vi også ha noe mer som skaper identitet? Det nasjonale er igjen i vinden. Kulturarven blir igjen verdsatt.

Som du viser til går utviklingen i bølger. I vår tid fikk vi en voldsom liberal orientering i hele Europa etter Murens fall. I min levetid er dette den mest levende og intense politiske perioden med sterk påvirkning av hele kulturen. Jeg tror at det vi nå opplever er en reaksjon hos mange på at de synes utviklingen kan trenge en korreksjon. 

EU er blitt en innarbeidet del av Europa. Ingen under 60 kjenner i dag Europa uten EU. I dag er EU en naturlig del av beslutningsprosessen i 27 land. Det skulle bare mangle om dette ikke avstedkom en diskusjon en gang imellom. Nasjonale regjeringer kan man velge direkte mens EU blir en form for overbygning som er upåvirkelig ved valg. Da blir reaksjonene desto sterkere nede på gressroten for å kunne påvirke oppover i systemet. 

Slik som i Frankrike hvor den nasjonalistiske tanken angivelig står sterkt. Slik det ser ut er denne bølgen ikke faktabasert. Frankrike har en middelklasse blandt immigrantene, og de langt fleste immigranter er temmelig bra integrert. Det nasjonalistene har lykkes med er først og fremst å spre frykt og å skape et inntrykk av at det står dårlig til pga immigrantene. Årsaken til at det står dårlig til i Frankrike ligger hos de styrende krefter som ikke alltid har den tilstrekkelige kontakt med massene. De kommer fra samme krets og har samme karrierevei, mens massene føler at de har sakket akterut. Til tross for enormt god utdannelse i lederskiktet har ikke disse klart å løse de løpende forretninger. I tredve år har Frankrike hatt en dårlig økonomi. I tredve år har de forsømt å ta vare på byggingen av landet. Frankrike er ledende på teknologi og ulike andre punkter, men de har en dårlig helhet på samfunnsstrukturen sin. Dette har nasjonalistene forstått å utnytte til sin fordel for å skaffe seg makt. Frankrike som EUland lar seg neppe gjennomføre i nasjonalistisk drakt. Dagens styrende krefter må gå dypere inn for å løse aktuelle problemer. Derfor kan kanskje en Fillon vise seg å være det beste valget i år for han har endringsvilje og -kraft. Nasjonalistene er og blir rabulister og er ikke troverdige på samme måte. Det er fordi at man har latt utviklingen flyte uten å ta tilstrekkelig fatt, at grobunnen for nasjonalisme har blitt sterk. Man ønsker en lePen og en Putin i stedet som kan røske opp. Men Fillon er også en som kan ordne opp om ryddesjau er oppgaven. 

Slik kan man også gå fra land til land og se at noe er uløst. Vi har de som gikk inn i EU for å få fremfor å bidra. De er fornærmet i dag fordi de ikke får like lett som før. Da skinner på nytt nasjonalismen gjennom. Man må få gjøre seg ferdig med denne svingen utenom allfarvei, ta en diskusjon på veien videre og så samle seg igjen med ny kraft. Det går ingen langvarig vei forbi internasjonalismen. Det vil antagelig bare være kortvarige omveier. 

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

140 innlegg  11706 kommentarer

Takk

Publisert 27 dager siden

for et balansert og pedagogisk godt oppbygd innlegg.

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Arne D. Danielsen

303 innlegg  5438 kommentarer

Religion og nasjonalisme

Publisert 26 dager siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Pendelen svinger. Som religionen hadde blitt oppfattet som årsaken til krigene, fikk nå nasjonalismen samme effekt.

De fleste av oss er enige om at religion ikke er farlig i seg selv. Tvert imot så representerer den det gode. Slik er det også med nasjonalismen.

Slik det finnes god og dårlig, positiv og negativ religionsutøvelse, er det også med nasjonalismen. Nasjonalismen på sitt beste er limet i nasjonen, den felles markøren som holder oss sammen og som gjør oss sterke, ikke til å erobre, men til å bygge et godt og bærekraftig samfunn – også for kommende generasjoner, og som gjør oss trygge på selv, og som skaper og bygger opp økonomiske ressurser, slik at vi også kan hjelpe andre og engasjere oss internasjonalt.

Identitetsmarkørene i nasjonalismen er også det som Johann Gottlieb von Herder hevdet på slutten av 1700-tallet.

Når det gjelder den amerikanske grunnloven, så er det som Rimehaug skriver, at innledningsordene er: «We the people of the United States» og at den gang grunnloven var verken svarte mennesker eller indianere inkludert.

Rimehaug mener, slik jeg forstår han, at dette en motsetning mellom de siterte innledningsordene og dat at uavhengighetserklæringen begynte med disse ordene: «Vi holder det for en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er skapt like og at Skaperen har gitt dem ukrenkelige rettigheter.»

Det var nettopp dette forkjemperne for opphevelse av slaveriet viste til som sitt moralske og konstitusjonelle grunnlag for hevde at det var riktig å oppheve menneskehandelen, utnyttelsen og undertrykkelsen. Bibelens ord om nestekjærlighet og likeverd var naturligvis også viktig. Som nevnt, når religion og nasjonalisme brukes på den rette måten …

Etter slaveriet s opphevelse og etter når alle fikk stemmerett var også de svarte «we the people».

 

 

2 liker  
Svar

Lesetips

Grums i medvind
av
Laura Djupvik
rundt 8 timer siden / 550 visninger
0 kommentarer
Uenige for himmelens skyld
av
Leif Knutsen
rundt 12 timer siden / 336 visninger
0 kommentarer
KrF og ekteskapet
av
Jon Kvalbein
2 dager siden / 381 visninger
1 kommentarer
Barn og ­nattverd
av
Oddbjørn Evenshaug
4 dager siden / 278 visninger
1 kommentarer
Reell frykt
av
Agnar Gjøen
7 dager siden / 815 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
1 minutt siden / 1071 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
5 minutter siden / 1071 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
6 minutter siden / 1809 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6016 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
13 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
19 minutter siden / 1071 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
25 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
25 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
31 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
34 minutter siden / 1071 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
34 minutter siden / 1809 visninger
Les flere