Kommentar

Dyp, dyp mistillit

Mandag sier et stort flertall på Kirkemøtet ja til likekjønnede ekteskap. Men enheten er sårbar.

Deler av kirken har sagt ja til homofile parforhold i snart 20 år. Kirkens Bymisjon var først ute. De ansatte en åpent lesbisk prest i 1998. Året etter gjeninnsatte biskop Rosemarie Køhn presten Siri Sunde som i Hamar Bispedømme, til tross for at hun hadde inngått partnerskap.

Senere har både biskoper og prester gjort sitt for å utfordre Den norske kirkes offisielle nei til homofilt samliv, både ved å ansette homofile prester og velsigne homofile partnerskap og ekteskap.

Alt dette kunne de fleste konservative leve med. For selv om kirken så mellom fingrene på uregelmessighetene, var kirkelæren noenlunde intakt.

Når Kirkemøtet om noen dager sier et endelig ja til likekjønnet vigsel, er kirkelæren ikke lenger intakt, slik de ser det.

Stridens kjerne

De siste åtte-ti årene har uenigheten handlet om synet på ekteskapet. Men stridens kjerne er synet på sex mellom to av samme kjønn. Dette er synd som fører til fortapelse, mener noen. Det er derfor de opplever at løgnen og vrang­læren nå er tatt inn i kirken.

Hvor dyp splittelsen er, viser uttalelser fra Bedehus-Norge. Man kan ikke være vranglærer­ og kristen samtidig, mener mange. Man vil nødig dømme ­enkeltpersoner, men Jesu dom over «den som forfører en av disse­ små som tror på meg» forteller dem hvor alvorlig saken er. En kvernstein rundt halsen ville vært bedre for den det gjelder.

For noen dager siden fikk vi et åpent tips på Vårt Lands facebookside. Innsenderen ønsket at vi skulle undersøke om kirkemøtedelegater og folk med verv i Åpen folkekirke ber og leser i Bibelen. Spørsmålet oste av dyp, dyp mistillit.

Vi ser det samme på den ­andre fløyen. Sinnet hos noen er så sterkt at man ikke makter å være høflig, langt mindre ta den andre i beste mening.

Det er forståelig. Det er lett å bli sint hvis noen frakjenner deg statusen som kristen.

Ikke alle konservative forstår årsaken til dette sinnet. De føler at raseriet er rettet mot deres tro. Mot deres tillit til Guds ord. Mot selve grunnvollen i kirken.

Når freden uteblir 

Lørdag skrev Vårt Land på lederplass om det store, tause sentrum, de som tross uenighet har forståelse for hverandres ståsted. De kan ikke se at spørsmålet bør splitte kirken. Årsaken til engasjementet ligger ikke i stridsspørsmålene, men i behovet for fellesskap, for sakramentene, for liturgien og en udødelig salmeskatt.

Mange av disse er glade for forliket som Kirkemøtet vedtar om noen dager – dersom det kan føre til fred i kirken. Dette var jo selve intensjonen bak forliket.

Men når freden uteblir, blir enheten er skjør. Noen av «vinnerne» vil gjøre rent bord. Har man et mandat, har man det. Også den andre siden utfordrer. Søndag brukte en rekke prester gudstjenesten til det som kan tolkes som en protest mot det nærstående vedtaket.

Og folk presses mot fløyene. Enheten undermineres.

Håp?

Det blir ikke ro før det bygges bro mellom ytterfløyene. Er det håp? Kan mistilliten dempes? Kan de mest konservative i det minste anerkjenne dem på andre ytterfløy som kristne, slik påtroppende biskop Ivar Braut har kommet til for sin egen del?

Og er det håp om at den andre fløyen kan se gjennom ordene til dem som ikke anerkjenner dem som kristne, og i stedet se mennesker som forsøker å være tro mot sin samvittighet og Kristus?

Bare det kan gi en varig ro i Den norske kirke.

Det kan skje, men det vil ta tid. Mye avhenger av folk som Ivar Braut og biskop Halvor Nordhaug på den ene siden og kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum og Åpen folkekirke-leder Gard Realf Sandaker-Nilsen på den andre. Nye utspill fra fløyene, og situasjoner som oppstår, kan kreve at de tar stilling, støtter sine.

Mye avhenger av at de holder­ fast ved enigheten, fortsetter å bygge broer. Viser gjensidig ­respekt i praksis. Ikke lar seg vippe av pinnen.

Braut og Nordhaug har mest erfaring med akkurat det. De har dempet og avvist anklager fra de aller mest konservative i mange år.

Ledelsen i Åpen folkekirke har derimot mest erfaring med akti­vistrollen. Forventningene til dem fra støttespillerne er store. De kan ønske å støtte alle som har stolt på dem.

Det er ikke sikkert at det er klokest.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar