Røstadtullingene-barna som ingen ville ha, heller ikke pressen

Mai den syttende 2015 holdt kulturprisvinner Asbjørn Eklo borgertalen på Torvet i Levanger i anledning 70-årsmarkeringen for krigens slutt. Talen ble senere samme år trykket i Årbok for Levanger historielag. Skriftstyret gjorde ikke den gang noen selvstendig vurdering av om teksten var autentisk. Det gjorde heller ikke avisa Innherreds journalist i den stort oppslåtte artikkelen, Asbjørn gjenskaper historisk 17. maitale, der Eklo uttalte: «Jeg skal i år holde talen igjen, akkurat slik Strømsøe holdt den for 70 år siden» (sic!). Men det gjorde han ikke. Fortielsen rundt den hevnstemning som var i maidagene 1945 holdes altså skjult.

Fortielsen gjelder også behandlingen av den mange tyskerbarna som ble sendt til Røstad spesialskole etter krigen. – Røstad skole slaveri – søndag får du aldri fri. Røstad skole slaveri – søndag får du aldri fri, skrek bygdeungene når vi «Røstad-tullingene» gikk den 2,7 kilometer lange kanossagangen til kirken hver søndag, minnes Berit i en reportasje i Aftenposten i 1998 Berit er ni år da hun plasseres på det som engang ble kalt Statens abnormskole. Hun har norsk mor og tysk far; hun er altså tyskerunge.

Det innebar at Berit blir plassert nederst i det sosiale hierarkiet da hun ankom Røstad i 1951. Også i kirken der de altså måtte gå hver søndag. «(…)Religionen var et instrument både til å styre barnet og for å rettferdiggjøre hardheten i barneoppdragelsen, skriver Raundalen. Begrunnelsen var uangripelig: de små skulle berges for det evige liv(…)». (NOU 2004:23)

–Lærerne behandlet meg som åndssvak fra første dag, forteller Berit. Men etter arkivmaterialet å dømme, må noen ha visst at jentungen ikke hørte hjemme der, fortalte Trondheimslege Ingard Løge til Aftenposten i 1998. Fotoutstillingen til Fotomuseet om Røstad skole som vises i Levanger barneskole viser altså bare smørsiden av historien om Røstad off. skole.

Men det var ikke bare kirkens tukt barna på Røstad risikerte. «(…) fikk syv slag ris, var tilsynelatende ydmyk» (Straffeprotokoll A 86, 1915). Det framkommer ikke av straffeprotokollen hvordan eleven reagerte etter å ha måttet tåle en runde nummer to med ris. «(…) I en annen beskrivelse kommer det fram at ledelsen var tvilende til om det ville være riktig å gi straff til eleven, ettersom de så at eleven også hadde positive egenskaper i tillegg til å oppføre seg dårlig. Etter at straffen ble gitt, ble det sagt at «(…) Fra denne dag til nu elskverdigheten selv. Er lydig, villig og snill, alltid.» (Straffeprotokoll A 86, 1920). (Masteroppgave. Hanne Lejon NTNU).

Vi vet ikke om korporlig straff fortsatt ved Røstad. Kulturen ved en institusjon er likevel viktig driver for behandlingen av de klienter den har å passe på. I et leserinnlegg i VG i 1967 til stortingsmann Jo Benkow som nylig har vært på besøk på Ekne off. skole skriver Ola Ødegaard: «(… ) Et besøk på Røstad off. skole en trøstesløs opplevelse. Det miljø som hersker der er skremmende og burde tilsi at myndighetene foretok seg noe(…)»., skriver han.

I alt ble det født mellom 9000-12000 tyskerunger her i landet i krigsårene, det vil si der far var tysk soldat og mor var norsk statsborger. Det handlet om hjerte smerte. Forskningen bekrefter også dette. Få om noen av kvinnene var motivert til å inngå i kjærlighetsforhold med de tyske soldaten av politiske grunner. De bare falt pladask for noen av soldatene. Og det var kanskje ikke rart. Mange av de tyske soldatene kom fra storbyer på kontinentet og var langt mer kultiverte og belevne enn de jevnaldrende nordmennene jentene kjente.

Men den ene natten i sengehalmen med den tyske soldaten som de var hodestups forelsket i, skulle komme til å koste dem og barna dyrt. Også barna deres skulle få smake den norske svartsyken i fredsdagene 1945. Da kom den innestengte, primitive sjalusien fra de svekne norske beilerne til fullt uttrykk. Ladet med seksuell energi skamklipte Staten jentene og mobbet barna deres. Flere av barna havnet på Røstad off. skole.

En statlig forklaring på deres mødres kjærlighetshunger skulle demme opp om hatet fra de seksuelt mindre attraktive norske mennene:”Antar man rent skjønnsmessig at halvparten av de piker det gjelder er arvemessig mindreverdig, skulle man måtte regne med at om lag 2500 av de 9000 barn har arvet sjelelige defekter (særlig åndesvakhet), som selv ikke ikke den hyggeligste oppdragelse eller det beste miljø kan rette på i særlig grad”. Denne uttalelsen til Sosialdepartementet 10.august 1945 fra psykiater Ørnulf.Ødegård, daværende direktør ved Gaustad sykehus, illustrerer hva det dreier seg om.

Selv ikke i 1945, kunne man unngå å vite at det er slett vitenskap å generalisere antagelser fra individnivå. Denne uttalelsen legitimerte det kollektive angrepet på jentene som var i lag med tyskere og barna deres. Etter krigen ble nesten 1000 såkalte promiskuøse kvinner skamklippet og internert på Hovedøya. Emilia Sommer opplevde å få hakekorset brent inn i pannen. Det var tre familiefedre som begikk heltedåden da Emilia var 12 år gammel.

Også tyskerungen Harriet von Nickel opplevde dette som 9 år gammel jente. I tillegg måtte hun stå oppreist i geografitimene når det handlet om Tyskland, til alles spott og spe. I norsk skole var slik mobbing av tyskerbarn mulig til lenge etter krigen. Noen av barna ble uten å være utredet sendt til Emma Hjorths barnehjem for psykisk utviklingshemmede. Mange ble også sendt på Røstad skole for evneveike i Levanger. Gerd Synnøve Andersen ble vasket med skoldhett vann i sitt barndomshjem. På skolen ble hun seksuelt trakassert av læreren i påsyn av hele klassen. Da hun senere skulle gifte seg, ble hun av presten anmodet om å la seg sterilisere seg for ikke å bringe de dårlige genene videre.

Så sent som i 1954 skrev daværende professor i sosialmedisin, Axel Strøm: “under de forhold som hersker i de moderne samfunn vil mange helsemessige minusvarianter få anledning til å forplante seg; antall personer med helsemessig verdifullt arvestoff vil litt etter litt øke og den genetiske likevekt vil bli forstyrret”. Det er en slående likhet mellom denne uttalelsen og Hitlerregimets arvelære. Som en av Hitlers fremste ideologer, Otto Strasser, skriver til i en artikkel i National Socialism and the State fra 1929: “(…)en av de mest essensielle oppgaver for dette vårt nasjonalsosialistiske statssystem, er å skape betingelser som muliggjør seleksjon av de dyktigste og mest lojale krefter i nasjonen, og som garanterer bruken av disse kreftene, oppdaget og formidlet av en naturlig seleksjonsprosess, til tjeneste for nasjonen”.

Psykiaternes uttalelser her hjemme etter krigen ga altså legitimitet til de statlige overgrepene. Samtidig gjorde Staten den private mobbingen mulig gjennom å gjøre barna til en økonomisk underklasse. Tyskerungene fikk for eksempel ikke nyte godt av barnebidrag og barnetrygd som oss andre barn av etterkrigssamfunnet. Derfor ble det i drøyeste laget for krigsbarna da norsk Høyesterett avviste deres saksanlegg i 2002 med at sakene var foreldet (Norge tiltrådte Menneskerettsonvensjonen i 1953). Da saken var prøvd for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, kommenterte Hadia Tajik iskaldt etter dommen: – -Vi synes det er positivt at norske domstolers vurdering av saken er i pakt med Den europeiske menneskerettighetsdomstolens vurdering(sic!).

Berit» ble i 1997 tilkjent 150.000 kroner for en tapt barndom. – Det gjorde ubeskrivelig godt å se teksten svart på hvitt – å lese at samfunnet tok feil den gangen. Men jeg kan aldri klare å glemme, fortalte «Berit» til Aftenposten. Det var på samme tid Berit fikk påskjønnelse fra sin arbeidsgiver om å ha stått trofast i samme jobb i 25 år. Den skriftlige begrunnelsen for å holde henne på Røstad off. skole var at hun «neppe» var i stand til å klare seg selv ute i samfunnet». Det at Berit viste at hun klarte seg godt i samfunnet forteller heller ikke Fotomuseet i Levanger noe om.

Trønderpressen ville ikke trykke min artikkel om tyskerbarnet Berit som gikk som Røstadtulling i Levangers gater i etterkrigstida. Men man fortsetter å hylle de gamle heltene. Skriftstyret i Levanger historielag inntok en liten passus i 2016-utgaven, der de gjør oppmerksom på at 17.maitalen som ble holdt under fredsmarkering i 2015 ikke er autentisk slik man ble foreholdt og at en del avsnitt er utelatt.

Levanger fotomuseum hadde en medieombrust utstilling om Røstad off. skole i 2016. Vi verken ser eller hører noe om Berit skjebne der. Men det vises da heller ikke fra månen.