Bidra til at mennesker finner veien til Gud gjennom Jesus
Jesus sier i Joh 14,6: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg»Bidra til å lære Jesus bedre å kjenne og styrke troen og fellesskapet med ham
Fil 3,8: «Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd»Bidra til at Gud får ære.
Fil 2,10-11: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»Bidra til enhet blant de troende.
Jesus sier i Joh 17,21: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»Bidra til å skape tilhørighet og et inkluderende fellesskap
Apg 4,32: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles»
Bidrar kirkelig vigsel til at mennesker finner veien til Gud gjennom Jesus?
Det går selvsagt an å finne eksempler på at noen har kommet til tro i et kirkebryllup, for det leses fortsatt fra Bibelen, og ordet virker, men her er fokuset i så stor grad rettet mot det vordende ekteparet, at det i svært liten grad legges til rette for at så skal skje.Bidrar kirkelig vigsel til å lære Jesus bedre å kjenne og styrke troen og fellesskapet med ham?
Som nevnt i punkt 1 er fokuset et helt annet og de fleste er mest opptatt av at alt skal gå riktig for seg og at alle husker det de skal gjøre og si. Ikke mye trosstyrkende i det.Bidrar kirkelig vigsel til at Gud får ære?
Nok en gang: Fokuset og æren er her i stor grad forbeholdt det vordende ekteparet og andre medvirkende. Gud kommer langt ned i rekka.Bidrar kirkelig vigsel til enhet blant de troende?
Her er det vel ikke noe tvil om at vi nå faller helt igjennom. Det er vel knapt noe ritual som har skapt større splid og debatt i kirken en dette. Og selv om noen påstår at å leve med to syn om kirkelig vigsel av likekjønnede ikke er kirkesplittende, så ser vi allerede nå at her er enheten langt unna.Bidrar kirkelig vigsel til å skape tilhørighet og et inkluderende fellesskap?
Det var kanskje slik tidligere, at kirkebryllup i den lokale kirken var en del av de viktige livshendelsene i nærmiljøet der man vokste opp. I stor grad er det ikke slik lenger. Svært mange flytter og gifter seg et annet sted enn der de vokste opp, og velger kanskje også kirke for bryllupet etter hvilken kirke som er den vakreste, og en del velger sågar å ta med seg både presten og bryllupsfølget et helt annet sted enn kirken for denne seremonien. Og pga. de mange som i etterkant gjennomgår skilsmisse er ikke minnet om bryllupet noe som skaper tilhørighet. Det er i mye større grad kirken man er døpt og konfirmert i, som man kan få en tilhørighet til, for dåpen og konfirmasjonen er ritualer som er knyttet til våre foreldres og våre egne valg i forhold til tro og kirke.
Luther forstod ekteskapet som en skaperordning og han kalte det også en verdslig ordning selv om han holdt frem at ordningen var guddommelig. For Luther var «husholdet»/ekteskapet samfunnets mest grunnleggende institusjon, og den livsform Gud hadde valgt ut og gitt sin velsignelse. Og akkurat dette med velsignelse er interessant. For Luther var det vesentlig å forklare forskjellen på hva som skjer når Gud velsigner noe og når vi velsigner. Luther sier at velsignelse egentlig betyr "økning". Når vi velsigner, gjør vi ikke annet enn å ønske godt, men det vi ønsker, kan vi ikke utføre. Guds velsignelse innebærer imidlertid en "økning", og den er virksom, sier Luther. Vi kan gjerne ha denne definisjonen i minne, når vi tenker igjennom hvor lenge det er hensiktsmessig at vi i kirken skal bruke tid og ressurser på å velsigne en samlivsform. Gud har innstiftet og velsignet den skaperordning som ekteskapet er, og hans velsignelse vil være virksom for alle som holder seg til de løfter og den pakt som gis ved ekteskapsinngåelsen, helt uavhengig av en kirkelig velsignelse.
Luther var også genuint opptatt av kirken aldri må bli stat, og staten aldri blir kirke, så et skille mellom stat og kirke ville han nok absolutt satt pris på. Derfor tror jeg også, tatt i betraktning dagens ekteskapslovgivning og forholdet mellom stat og kirke, at Luther ville ha ivret for at all ekteskapsinngåelse skulle være et statlig anliggende, og at noen kirkelig velsignelse i etterkant heller ikke, etter hans målestokk, ville hatt noen hensiktsmessig funksjon.
- Høyres utkast til partiprogram i Vårt Land 13.9.2012: «Høyre: Vil frata kirken vigselsretten»
- Forfatter Gyrid Gunnes i Aftenposten 30.10.2013: «Kirken bør frasi seg vigselsretten»
- Audun Lysbakken i Vårt Land, 14.4.2104: «SV-Lysbakken vi frata kirken vigselsretten»
- Biskop Per Arne Dahl i Dagen, 25.11.2014: «Kirken bør vurdere å si fra seg vigselsretten»
- Aftenpostens redaksjon 1.12.2014: «Kirken bør frasi seg vigselsretten»
- Sten Sørensen og Gunnar Jeppestøl i Dagen, 4.12.2014: «Kirken bør frasi seg vigselsretten»
- Bjørn Eidsvåg i Dagbladet Magasinet 5.9.2015: «..en bedre utgang er at kirken ikke lenger får lov å vie»
- Flere sogneprester i Dagen 29.3.2016: «Enden på dette bør være at Kirken sier fra seg vigselsretten»
Siden jeg er kirkemøtedelegat gjorde jeg et forsøk på å få opp saken om at kirken bør frasi seg vigselsretten til kirkemøtet nå i 2017, men det ble avvist. Tar imidlertid her med en Komitemerknad fra kirkemøtekomiteen i KM 14/14 (2014): «Saken om ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthersk perspektiv har aktualisert spørsmålet om hvorvidt kirken skal frasi seg den statlige vigselsretten. Komiteen ber derfor om at saken utredes og forberedes til behandling i et kirkemøte så snart det er mulig. For et flertall i komiteen (11 medlemmer) er anliggendet begrunnet i et ønske om å finne en vei for kirkens videre samhold.»
Jeg håper det er mulig å få opp en debatt om hvordan vi skal finne en vei for kirkens videre samhold, og kanskje er det å si fra seg vigselsretten eneste vei å gå.