Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk

En meningsløs tilværelse kan bæres så lenge det finnes håp. Håp er en alternativ måte å skaffe seg ro og trygghet på. Med en god porsjon håp kan sosiale vesener tåle mye slit, slik Leo Tolstoj (1828-1910) skrev: "Det finnes ingen livsvilkår som mennesket ikke kan tilvennes, særlig når han ser at alle andre godtar dem". – Einar N. Strømmen, sivilingeniør, professor Emeritus ved NTNU og Tor G. Syvertsen, sivilingeniør, professor ved NTNU

Dette forklarer hvorfor bedehuskulturen fikk slikt fotfeste blant slitets folk. Rundt Totenåsen stod bedehuskulturen aller sterkest i grendene lengst opp mot åsen, her hvor snøen var dypest, steinene størst og gårdene minst. Det var disse menneskene som i størst grad trengte håpet for å utholde slitet!

^{VL skriver: “En viktig retning i datidens religiøse kunst gikk ut på å plassere Jesus inn i hverdagen til mennesker, slik som på «Når Jesus kommer inn i huset» av Kristian Edland.” Hva dette symboliserer er at håpet er midt i blant dem, håpet er med dem i slitet, legemliggjort i Kristus. Kristus gir dem håp til å utholde slitet i hverdagen, ikke komfort, slik som Servoglobus, vår tids gudinne!}

I vår tid ser folk flest og i særlig grad de styrende ned på bedehuskulturen, som om det var en slags “Sputnik”-kultur. Min mening er at dette var en både stor og storartet kultur, i motsetning til den subeksurbane kulturen som har fortrengt den.

[ – Kulturen som aldri var kultur ]

Folk trenger ikke lenger håpet, fordi slitet har forsvunnet fra deres liv. Det moderne mennesket søker ikke håpet, kun komfort, og dette kan ikke Kristus gi dem, men Servoglobus. Det er dette jeg mener når jeg sier at grenda mi, som var grenda til Totenåsens apostel, har gått fra Kristus til Servoglobus. Aller best definert av økosofen og den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng.

'Servoglobus' betegner en global datamaskin-styring, hvor 'servo' både står for 'automatisk forsterket' og for 'servise' eller 'servering'; 'globus' angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Her ser vi også årsaken til de styrendes forakt for min retrovative legning. Teknokratene er jo Servoglobus sin forlengede arm, hennes tjenere og presteskap. At noen ikke skal ønske å underkaste seg hennes tjenester er for dem kjetteri!

It is perhaps impossible for a person living unhappily with a flush toilet to imagine a person living happily without one. – Wendell Berry

Min mening er like fullt at grenda til Totenåsens apostel må rekonstrueres, og jeg ser det slik at det er umulig å flytte tilbake for å gjenoppta min livsgjerning som kulturbærer for to av landets viktigste grendekulturer, før dette er oppfylt.

– En kulturhistorisk tragedie

^{Min oldefars sangbok, samlet av Totenåsens apostel, han som bodde ved den andre av engene etter grenda mi. For komfortmennesket er disse tekstene uten mening, for slitets folk var det håpets sangbok. –Wikimedia}

Les hos LeveVeg.