Drep aldri en sangfugl

Forleden leste jeg i VG om en pleietrengende (75) i St.Hanshaugen bydel i Oslo som fikk ferdigmat servert på dørmatten. Der sto maten i 3 timer, uten at noen foretok seg noe. Da hadde det gått en uke siden nabo Hanne Dyran sist sendte en bekymringsmelding til kommunen om behandlingen av den demente mannen.

Underernæringen fører til økt sykelighet, økt dødelighet, redusert livskvalitet og flere liggedøgn i sykehus. Manglende interesse og kunnskap fører til at det er lite som blir gjort med problemet. Når pasienten så blir forvirret, er ikke Alzheimer-diagnosen langt unna. Nord-trønderske kvinner er storforbrukere av demensmedisiner sammenliknet med kvinner i landet for øvrig. Forskerne klør seg i hodet. Imens skrives det ut piller.

Og med pillene kommer bivirkningene. Dette knytter seg til sirkulasjonssvikt for den første generasjonen demenspiller, samt «mindre alvorlige» bivirkninger som kvalme og nedsatt matlyst. Slike trivielle bivirkninger kan i seg selv være alvorlig nok for eldre med dårlig allmenntilstand. Pasienters egne vurderinger av livskvalitet etter behandling med donecepil (Aricept) er ifølge en studie at disse gir dårligere livskvalitet.

I Verdal går det nu en hard debatt om eldreomsorgen, etter at kommunen har lagt ned 24 heldøgns plasser på sykehjem. Verdal kommune har samtidig bygd det flotteste teaterhuset nordenfjelds. Det kostet naturligvis flesk. Størrelsen på storsalen har økt fra 228 til 303 seter etter ønsker fra teatermiljøet. –Dette er ensidig positivt for Verdal nasjonalt, fastslo teaternestoren Arnulf Haga, regissør og daglig leder i teaterselskapet Innspæll til avisa Innherred for noen måneder siden. Haga har nu stor suksess med musikalen Levva livet. Levva livet skal i vinter settes opp i Olavshallen i Trondheim.

Ikke mange måneder etter at Arnulf Haga sa dette til avisa Innherred, samlet verdalingene seg i fakkeltog ved rådhuset i Vømmølbygda. Det skyldtes at den desentraliserte skolestrukturen er truet med mulige nedleggelser i Helgådal og Leksdal. Mens dette pågår er et nytt opprør i emning, opprøret mot Verdal kommunes saldering av eldreomsorgen. Beskyldninger om at ordføreren skal ha truet en av sine opponenter fysisk verserer i avisene og på bygda.

-Seigpining med døden til følge .-Verdal kommune har brutt helselovgivingen. Titlene i debattinnleggene er hard kost. På Gammelmeieriet knyttes nevene i bukselomma. Gruppeleder i posisjonspartiet Verdal Ap, Arild Pedersen har sitt svare strev med å roe gemyttene med «saklige» fremlegg. Men jeg er redd det ikke nytter. Verdalingen er ikke snarsint, men når han først tenner, skal en passe seg. Det vet Olav Digre.

Spesielt inntrykk gjør et innlegg av Terje Steinsholm. Leserbrevet blir delt på sosiale medier landet over. Likens historien om Jorid (99) som trengte hjelp til alt, men som ikke fikk sykeheimsplass. -Det er ikke slik vi skal ha det, sier den gamle fagforeningskjempen Stein Aamdal. – Kan vi framover slippe å få høre flere billige og flaue bagatelliserings-historier fra ledende politikere, som omtaler denne uverdige behandlinga av pasienter som om det bare dreier seg om litt rot under oppussing, fortsetter han.

Jeg kom i den sammenheng til å erindre en anekdote dsom en nu avdøde skolemannen Arvid Lorås fortalte meg engang. Den handlet om solidaritet og gjorde inntrykk. Kjempen fra Garnes bodde i Levanger, men arbeidet i Verdal. Vi satt over et lite glass kaldt øl. Det kunne være dagen derpå. Garnes-rektoren likte å lese. Så tegnet han et raskt riss av bakteppe for det han nu skulle fortelle, rettet litt på duken og beit over sneipen med fortenna. Arvid var alltid to the point. Men han skrapet litt med stemmen før han startet, lik en løpshest skraper med bena før start. Han hadde ikke fått sove den natten, kunne han fortelle.

Helt til morgenen hadde han blitt liggende å lese i en roman, kunne det være en av Kåre Holts, om sønnen som bar sin gamle far til setra den gamle hadde vært gjeter på som guttunge. -Jo, sa han, faren i historien syntes at sønnen pustet tungt i de siste bakkene og rørt og skamfull utbrøt den gamle med sin nu spinkle stemme:- Du behøvde ikke å gjøre det herre her for meg, vet du. Sønnen heiste litt på buksereima og sa:-Da jeg var liten, bar du meg i ryggsekk på setra. Nu er det min tur.

Solidaritet er altså ikke annet enn payback. Det er ikke et offer. Det er et lån man ikke engang har betalt renter på. Slik skal den unge bære den gamle og syke på ryggen, slik den gamle engang bar den lille gutten på ryggen til fiskeplassen og setervollen med den honningsøte kløveren.

Men nu er alt snudd på hodet. Den gamle og skrøpelige bærer den friske frem til fiskeplassen, eller til kulturhuset og til kommuneteatret, slik at den friske kan senke seg ned i dyp, burgunder fløyel og nyte sin Chablis til en oppsetning om Å levva livet. Og Levanger kommunes kultursjef, som befinner seg en -1-mil unna Øra, vil overgå Verdal bygge et kulturhus til 200 millioner kroner. Husk: Drep aldri en sangfugl!