Aborterte foster og respekten for dem, hvor er den blitt av?

Det er å forvente at avbrytelser i dannelsen av nytt liv skjer med en viss form for respekt.
Ikke bare for kvinnen som tar ett ofte svært vanskelig valg , men også med respekt for dette livet hun velger å avslutte.

Der man før synes metoden var bararisk og vanskelig å fordøye , har man blitt forklart på alle slags vis at det er medisinsk forsvarlig å benytte både medisinsk og kirurgisk abort.

En forslått ung kvinne , nedbrutt på alle slags vis hadde en svak følelse av at noe var annerledes.
Menstruasjonen uteble , brystene verket og hun følte seg uvel.

De to siste månedene av livet hennes hadde vært forferdelige.
Forholdet hennes var avbrutt, hun var blitt slått og mishandlet og ikke minst seksuelt misbrukt av sin forhenværende kjæreste.

Så noen av symptomene på graviditeten ble tilskrevet psykiske reaksjoner på alt som hadde skjedd.

Derfor gikk det 8 uker før den unge tok en graviditetstest , der hennes da værste antagelser ble bekreftet.

Det var som ett slag i mellomgulvet.
Barnet hun hadde gledet seg til en dag å få, i ett forhold , i trygge omgivelser og med to kjærlige foreldre lå der, i magen hennes , som ett resultat av situasjoner hun aldeles ikke var herre over.

Hva nå , spørsmålet varierte mellom , kan jeg greie dette,  til , dette greier jeg ikke ..og ikke minst ...Får man ett barn , har dette barnet både en mor og en far .
Å disse to vil være knyttet til hverandre gjennom dette barnet gjennom hele livet.

Så ikke bare skulle denne kvinnen bære ansvaret alene for selve avgjørelsen , men valgte hun å gi barnet livet , til hvilken kost for både henne og barnet?


Ting gikk fort etter hun kom til legen.

Fra en fredags ettermiddag skulle alle avgjørelser tas til mandag formiddag.
Medisinsk abort , som man nå anbefaler på det varmeste bør skje før 9 svangerskapsuke.

Det var en helg med gråt, valg , valg som ble endret, livssynssamtaler, tvil , tro og håp.

Mandag morgen svelget hun den første av to piller , på sykehuset.

Hun fikk forklart at denne ene pillen " avsluttet utviklingen "

Det høres humant ut ?

Tårene rant nedover kinnene på den unge da hun svelget pillen.

I vesken , da hun gikk, hadde hun med en forpakning smertestillende og en pille som skulle fordrive fosteret.

På utsiden av sykehuset brøt hun helt sammen.

Hun visste hun akkurat hadde svelget en hvit pille som dreper spirer til nytt liv. 
Hun hadde avlivet drømmen om sitt lille barn.

Mens hun humpet hjem på bussen , lå barnet hennes i magen og ble "avsluttet"

To dager senere lå hun i en sofa.
Klokken var 6 på morgenen og hun svalget pille to med ett stort glass eplejuice, tok sin første dose smertestillende og forsøkte sove.

Tankene var mange , tårene fler.

Tilsist sovnet hun.

Da hun våknet noen timer senere hadde hun smerter.
Som en sterk menstruasjon som rev i bunnen av magen og hun var begynt å blø.
Hun stelte seg , tok neste dose smertestillende og la seg ned.

Smertene økte , dosene økte og tilsist lå hun utstrakt på badegulvet og skrek .

Sittende på toalettet aborterte hun 

Fosteret gled stille ut og lå i en pøl av blod i talettskåla.


Hva nå?


Nesten hysterisk halveis hang hun over toalettet og innså at meningen nok var at hun skulle skylle barnet ned i do.

Dette er en lang vei unna å samle aborterte foster i en egnet konteiner å sette ned på en kirkegård.
Her skyller man foster ned i do.

Når man har ett personlig forhold til innholdet i sin egen livmor, og det ER ett barn man velger "avslutte " vil det gi psykologiske konsekvenser.

Man kan muligens fortrenge at man skyllet fosteret ned i do .
Men  moralsk?

Man skyller ett blivende menneskebarn ned i ett toalett der  man normalt skyller ned urin og avføring.

Kan dette kalles verdig ?

Jeg velger å avslutte min historie på en litt annen måte.

Med en suppeøse fisket hun fosteret opp.
Pakket det i en vakker liten duk etter bestemor .

Å da hun orket gå ut, snek hun seg bort tilkirkegården og spadde ett lite hull , la duken med innholdet varsomt nedi og pakket over med jord.

På juleaften sto der en gravlykt ute på plenen på kirkegården.

På en umerket grav til det som skulle blitt ett lite menneske