Å levva livet. Om eldreomsorg og sånt

Jeg erindrer at den nu avdøde skole og levemannen Arvid Lorås fra Levanger fortalte meg en anekdote om solidaritet som gjorde inntrykk. Arvid var en meget begavet og belest mann. Vi satt over et lite glass kaldt øl. Det kunne være dagen derpå. Garnes-rektoren likte å lese. Så tegnet han et raskt riss av bakteppe for det han nu skulle fortelle, rettet litt på duken og bet over sneipen med fortenna.

Arvid var alltid to the point. Men han skrapet litt med stemmen før han startet, lik en løpshest skraper med bena før start. Han hadde ikke fått sove den natten, kunne han fortelle. Helt til morgenen hadde han blitt liggende å lese i en roman, kunne det være en av Kåre Holts, om sønnen som bar sin gamle far til setra den gamle hadde vært gjeter på som guttunge.

-Jo, sa han, faren i historien syntes at sønnen pustet tungt i de siste bakkene og rørt og skamfull utbrøt den gamle med sin nu spinkle stemme:- Du behøvde ikke å gjøre det herre her for meg, vet du. Sønnen heiste litt på buksereima og sa:-Da jeg var liten, bar du meg i ryggsekk på setra. Nu er det min tur.

Solidaritet er altså ikke annet enn payback. Det er ikke et offer. Det er et lån man ikke engang har betalt renter på. Slik skal den unge bære den gamle og syke på ryggen, slik den gamle engang bar den lille gutten på ryggen til fiskeplassen og setervollen med den honningsøte kløveren.

I dag er alt snudd på hodet. Den gamle og skrøpelige bærer den friske frem til fiskeplassen, eller til kulturhuset og til kommuneteatret, slik at den friske kan senke seg ned i dyp, burgunder fløyel og nyte sin Chablis til en oppsetning om Å levva livet. Husk: En skal ikke ta livet av en sangfugl!

Foto: Colourbox

[ About these ads ]