Det kommer til å bli verre

Tidlig en søndag formiddag i London-forstaden Mortlake falt en mann fra himmelen og traff fortauet. Kunne det være en fallen engel? Alle visste det egentlige svaret, i og med at stedet befinner seg under ei av innflygingsrutene til Heathrow. Mannen på fortauet var fra Angola. Han hadde gjemt seg i hjulbrønnen og falt ut da landingshjula ble senka. Internasjonale luftfartsmyndigheter kjenner til rundt 150 tilfeller av det samme, og aner en økning selv om sjansen for å overleve oksygenmangelen og en temperatur ned mot 63 minusgrader er minimal.

Ifølge FNs befolkningsprognose fram mot 2050, vil Europa oppleve synkende befolkningstall. De neste 35 åra vil verdensdelen få omkring 80 millioner færre innbyggere. Det er en konsekvens av et moderne, individualistisk samfunn der kvinnene får stadig færre barn, samtidig som velstanden øker. En rekke kvinner velger bort barnet fordi det tar for mye tid, det er for dyrt å oppdra og det passer ikke inn i deres livsstil. For å opprettholde dagens befolkningstall på 780 millioner mennesker, må kvinnene føde 2,1 barn, det fødes bare 1,6 – og tallet er synkende.

I Afrika er situasjonen motsatt. Allerede i dag er befolkninga fem ganger større enn i 1950. Kvinnene føder langt flere barn enn forventet, og snittet er 4,5 barn per kvinne. Afrika er den verdensdelen som vil oppleve størst vekst også framover. Den vil de neste 35 åra oppleve å få 1,3 milliarder flere mennesker. Det er ei økning på 109 prosent. Mot årtusenskiftet antar forskerne at det vil være omkring 5 milliarder mennesker – ei firedobling på 85 år.

Historisk sett er Europa bygd på utbyttinga av Afrika. Riktignok gir vi i rike land symbolsk bistandshjelp, men det må nesten være å regne som et samvittighetsdempende tiltak. Hovedsakelig tjener vi milliarder på dem, men drysser tilbake noen vilkårlige millioner av kroner over verdensdelen der det aller meste havner i lommene til dem som allerede har mest.

Europa har de siste åra ment at bistand hjelper, at det nytter å sende millioner av kroner til diktatorer, for gjennom det faller det smuler til den øvrige befolkninga. Dessverre er det også en myte.

Det foreligger en rekke rapporter, som fra EIU Canback, Credit Suisse Group og Chr. Michelsens Institutt. Alle slår fast at ni av ti afrikanere regnes som fattige. Det finnes en svært begrenset middelklasse. Samtidig har 0,2 prosent av den voksne befolkninga hånd om 30 prosent av verdiene. Disse superrike familiene har svært tette bånd til den politiske eliten.

Når det at mye av bistanden havner hos dem som har mye fra før, kobles sammen med at en stadig økende del av bistanden brukes i giverlandet, blir det et stort og økende problem. Norge bruker for eksempel 10,8 prosent av utviklingsmidlene i Norge, det plasserer oss litt over OECD-snittet.

Det som er foruroligende, er at situasjonen skaper en voldsom frustrasjon og sosial uro. Når demokratiske reformer, utdannelse eller arbeid uteblir, blir Afrika ei tikkende bombe. Den folkevandringa vi ser i disse dager, er bare en mild bris i forhold til det vi kan vente oss når en milliarder mennesker søker til den verdensdelen som har lykkes.

Mannen fra Angola falt fra håpløshet, sult, tørke, sykdom, ekstrem fattigdom, skyhøy barnedødelighet, forventa levealder under 40 år, analfabetisme, forgifta drikkevann, nepotisme, korrupsjon og utnytting – kort og godt falt han fra ingen framtid.

Hvordan skape ei framtid?

Løsninga er sammensatt, men det som de fleste er enige om, er at det hovedsakelig er tre veier til målet. Det er ikke et enten eller, mer både og.

Den første er å åpne grensene og ta imot et stort antall flyktninger og integrere dem i et samfunn hvor det behøves stadig flere til å arbeide for reformer og gode liv. I et Europa med synkende befolkningstall, en rekke sektorer som er pint inn til beinet når det gjelder ansatte og samfunn som blir stadig mer elektroniske, er det nettopp mennesker det må satses på.

Den andre er en bistandspolitikk som gir folket håp og løsninger. Da må bistanden kanaliseres direkte til prosjekter. Det betyr at folk må sikres bedre helse, bedre utdannelse, muligheter for arbeid og en handel som skaper utvikling. Da må det bygges boliger, skoler, sykehus og veier med lokal arbeidskraft, lokale leverandører og lokale materialer. Dette vil gi folket en mulighet for et bedre liv i hjemlandet.

Den tredje og aller enkleste måten å hjelpe på, er den som det har vist seg umulig å få til! Det er å handle de varene de produserer i Afrika, som frukt, grønnsaker og kjøtt. Da må vi la dem konkurrere på like frihandelsvilkår som alle andre. Det forutsetter at afrikanerne selv står for eksporten, og at en rekke tollmurer rives. Til nå har vi vært for rike til å ville det!