Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Den sårbare sangen

Jeg feller gjerne en tåre over skakke barnekor som ropesynger utdaterte søndagsskolesanger. Men det er ungdomskorene som virkelig berører meg.

Publisert: 15. jan 2017

Det er hun med blått hår og han med skilte foreldre. Det er han med en gryende spiseforstyrrelse og hun som er redd for å stryke i matte.

Det er han som er lett av forelskelse og hun som er tung av kjærlighetssorg.

Og sammen kommer de, for å se mot dirigentens hender, for å gi sine bukhuler og sine struper og sin pust til sangen. De er et ungdomskor.

Fascinerende mennesker

Jeg feller gjerne en tåre over skakke barnekor som ropesynger utdaterte søndagsskole-sanger. Men det er ungdomskorene som virkelig berører meg.

Da jeg jobba som prest, var det konfirmantarbeidet jeg synes var morsomst. Eller, det var faktisk konfirmantene og ungdomslederne selv jeg ble glad i.

Tenåringer er fascinerende mennesker. De er lekende barn i ett øyeblikk, for så å være suverene og skjelmske i neste. De er ikke stivnet i sine meninger eller sin væremåte, de utforsker fortsatt verden og sin egen plass i den.

Kanskje de skal sparkle hele ansiktet med sminke? Eller kanskje de skal kle seg i sin bestemors avlagte bluser og kåper? Bli vegarianer? Det er bare å prøve det ut og se hva som skjer.

Lette å lese

Men det som virkelig gjør at hjertet mitt banker litt ekstra når jeg møter ungdommer, er at sårbarheten deres ligger helt oppe i dagen.

De har ikke lært seg mestringsstrate­giene enda. De vet ikke helt hvordan de skal dekke sjelen sin til. De er fortsatt lette å lese, og samtidig umulige å nå.

Det er derfor det er så vakkert når de synger. Med unntak av de tre forsagte ­reklene som mumler bak hårgardinen og han som brummer den samme tonen til alle sangene (de får fortsatt være med), er de i sangen.

De forstiller seg ikke. De har ingen ironi å skjule entusiasmen bak. De tror på det de synger idet de synger det, fordi det ­rimer og klinger så fint med tonene. Ingen grunn til å stille seg kritisk.

Intensivt

Forskning viser at det som berører oss mest i en gudstjeneste, er ­sangen. Salmesang er enormt endorfin-intensivt. Skal tro om det ikke er fordi kroppene får overstyre hjernene når vi synger. Eller, de får bestemme hva hjernen skal tenke.

Selv føler jeg meg aldri mer kristen enn når jeg synger salmer. Ordene får ny klang når de kommer fra dypt nede i magen og ikke via hjernen fra et papir.

Pietisme og barokk blir troverdige ­uttrykk for min egen samtidsorienterte­ tro. Jeg hengir meg til snirklete kristus­mystikk og dyrking av min syndeskyld.

Og det blir sant. Det gjør noe med meg. Jeg knyttes til historien og til Gud. Jeg ­bæres av stemmene rundt meg og hører min egen ta del.

Troverdighet

I nesten hele mitt ­arbeidsliv har jeg jobbet steder hvor det er et levende liturgisk liv. Jeg har fått ­muligheten til å starte hver dag med salme­sang. Det unner jeg flere.

Jeg ser for meg at det er slik for ungdommene i koret også. De er sikkert med i koret av ulike grunner, og de bærer helt ulike liv og helt ulike stemmer med seg.

Kanskje er de ikke englebarn, og kanskje er de ikke store sangere. Men til sammen, når de slipper tonen ut, lager de musikk med troverdighet. De legger ikke bare sjela si i det, men også kroppene.

Kor er kör på svensk. Det uttales likt som det franske ordet coeur. Det betyr hjerte.

Mine egne. Av og til tenker jeg på hva jeg ønsker meg for mine egne barn. Hva tenker jeg vil være et godt liv for dem? Hvilke erfaringer og hvilke milepæler ­håper jeg de får med?

Jeg vet ikke. Men jeg håper de blir forelska, og jeg håper de kommer til å synge i ungdomskor.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Hele mennesker

Publisert over 3 år siden

Det er kanskje den kristendommen man stadig vender tilbake til når man søker. Den altoppslukende stemningen, som grep en. Tenårene er for mange den første prøvelsen i voksenlivet. Ballasten man får da kan gjøre mye for senere refleksjoner og handlinger. Man finner gjerne ut av det, tar noen standpunkt til livet og omgivelsene som skal testes igjen og igjen om de holder til evig tid. Gud åpenbarer seg i øyeblikkene livet igjennom og viser vei hvis man er åpen for det.

Kommentar #2

Rag Nestun

4 innlegg  3 kommentarer

Hjertesukk (et godt et) fra en sangfugl

Publisert over 3 år siden

Herlig beskrivelse av noe jeg tror mange erfarer. At musikken evner å bære troen.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
16 dager siden / 3021 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
13 dager siden / 1747 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
14 dager siden / 1578 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1117 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1088 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
3 dager siden / 787 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 690 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere