Kommentar

De konservatives trumfkort

Selv etter sin nedleggelse, har Levende folkekirke jokeren i spillet om innflytelsen i folkekirken.

De har forstått alvoret, ledelsen i Åpen folkekirke. Det kan bli med disse fire årene i maktposisjon. Så kan de være glemt, organisasjonen kan bli marginal eller gå i oppløsning, og flertallet de har oppnådd i Kirkemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd kan gå tapt.

Det vil i så fall bety en folkekirke der mye er tilbake til det gamle: Kun de mest engasjerte kirkegjengerne stemmer ved valgene, og representantene blir mindre oppmerksomme på passive medlemmers behov og ønsker.

Et kirkemøte uten grupper som er forpliktet på sine programmer betyr også mer tilfeldige vedtak, friere spillerom for de valgte rådene, og indirekte større makt til biskopene og kirkens administrasjon.

Det betyr også at Stortingets betingelse om mer demokrati i folkekirken, en forutsetning for Kirkeforliket, står i fare for ikke å oppfylles. Og det uten at det er realistisk med reversering av forliket.

Strategiske

Det er med ­andre ord en betydelig følelse av ansvar som vil tynge den lille flokken som til helgen vil utgjøre ­Årsmøtet i Åpen Folkekirke. Et ansvar ingen har gitt dem, men som de har fått fordi de er den eneste gruppen som noen gang har greid å engasjere så mange velgere at det gir mening å snakke om reelt demokrati i kirken.

De har vært strategiske ved spillebordet. De ønsker å være det i framtiden. Et av de mest strategiske trekkene ble gjort på årsmøtet i fjor:

«Åpen folkekirke skal arbeide for at Kirkemøtet fatter vedtak om valgordning og valgregler som gjør at der det stilles kandidatlister blir det ikke nedsatt en nominasjonskomite på bispedømmenivå, med virkning fra Kirkevalget 2019.»

Det geniale med dette vedtaket er at det kan tvinge fram et kirkevalg med klare alternativer. Vi kan få kirkepolitiske partier med program. Vi kan få valgkamp og debatt, og dermed uttalelser som skaper overskrifter. Med andre ord alt som kan skape et snev av folkelig engasjement.

Dette engasjementet kan Åpen folkekirke være avhengig av for å vinne framtidens kirkevalg.

Joker på andre hender

Problemet med det samme vedtaket er at det er et stort spørsmål om det vil få flertall i Kirkemøtet. Det hjelper ikke om Åpen folkekirke spiller sine kort aldri så godt: De konservative sitter nemlig med jokeren.

Kortet som kan avgjøre spillet ser slik ut: Den eneste andre grupperingen som kunne hatt mulighet til å stille lister, Levende folkekirke, er nedlagt. Folkene som sto bak, flere av dem tunge aktører på konservativ side i kirkedebatten, er dessuten prinsipielt imot å stille egne lister. De mener det er «bispedømmene og menighetene, ikke ulike interessegrupper, som må ha hånden på rattet».

Selv om avisen Dagen utfordret denne tanken på lederplass i forrige uke, er det ingen ting som tyder på at Rolf Kjøde, Øivind Benestad, og de andre tidligere lederne av Levende folkekirke vil snu. Det er heller ingen andre som står klare til å danne kirkepartier. Dermed risikerer vi et scenario der Åpen folkekirke blir den eneste som stiller lister ved kirkevalget – og får 100 prosent av stemmene.

Uaktuelt

Vi kjenner til slike «demo­kratier» fra regimer vi ikke vil sammenligne oss med. Det vil ingen ha. Av denne årsak er det et stort spørsmål om linjen til Åpen Folkekirke noen gang vil bli vedtatt i Den norske kirkes øverste organ.

Organisasjonen kan heller ikke tvinge sine delegater i Kirkemøtet til å stemme for dette. De ble nemlig valgt inn før organisasjonen gjorde sitt vedtak om valgordning, og er dermed ikke forpliktet på det. Dessuten vet vi fra det nylige bispevalget i Stavanger at det er uenighet i Åpen folkekirke om vinneren skal gjøre rent bord, eller om man også skal ta hensyn til mindretallet.

Dessuten har Åpen folkekirke – på grunn av valgordningen – fremdeles ikke rent flertall i Kirkemøtet.

Strategisk plan

Med andre ord er det ikke sikkert at det bare er prinsipielle årsaker til at Rolf Kjøde, Øivind Benestad og de andre frontfigurene fra Levende folkekirke er sterkt imot kirkepartier.

Det kan tvert imot like gjerne være en strategisk plan der hensikten er å stikke kjepper i hjulene for Åpen folkekirkes – og for den saks skyld Stortingsflertallets – ønske om å demokratisere kirken.

Kjøde og Benestad kan nemlig være relativt trygge på at avisen Dagens oppfordring til å etablere en opposisjon til Åpen folkekirke vil falle til jorden.

Skal det være mulig å etablere et nasjonalt kirkeparti på tradisjonell teologisk grunn, må nemlig de lavkirkelige organisasjonene inn med sine økonomiske og organisatoriske muskler. Det ønsker ikke organisasjonene.

Andre aktører med slike muskler finnes ikke. Resultatet blir ingen opposisjon til Åpen folkekirke, og dermed heller ikke demokratisk legitimitet for den endringen de selv trenger så sårt.

Det ser mørkere ut for Åpen folkekirkes drøm om en partidemokratisk folkekirke. Det kan ikke årsmøtet på lørdag gjøre noe med.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar