Sannhet. Ingen frelse uten.

"We must understand that any compassion severed from truth is false compassion and a lie against the truth. . . . We are called to live the truth, to teach the truth, to be the truth, and to love our neighbours on the basis of that truth." - Albert Mohler

Som kristne er vi, både som enkeltindivid og som kirke, å være vitner om sannheten. Det foregår en kamp om sannheten og enhver som påstår seg å ha funnet den vil for veldig mange oppleves som en trussel. Grunnen er enkel:

Om du bare er på jakt etter sannheten, men ikke har funnet denne, da er du som alle andre. 

Da blir dine erfaringer og meninger kun subjektive erfaringer og meninger som jeg er fri til å gjøre med som jeg vil. Jeg trenger faktisk ikke å forholde meg til de om jeg ikke føler for det. Men idet du påstår at du har funnet sannheten, så blir jeg stilt ovenfor et moralsk og filosofisk veiskille. Jeg må velge å forkaste eller underordne meg denne sannheten. I det øyeblikket blir jeg ansvarlig for det valget jeg gjør.

Det er nettopp denne sannheten som plager mennesker. Uten Gud så er der ingen endelig sannhet. Det er ikke noe eller Noen jeg da står ansvarlig for mitt liv med. Men om Gud eksisterer, så eksisterer selvsagt sannheten og jeg er ansvarlig innfor Gud for hvordan jeg forholder meg til dette.

Paulus sier i sitt brev til romerne i det første kapitlet, at selv om de visste innerst inne at Gud fantes, så fornektet de han og levde i strid med det de visste var rett. Ja, han setter halen på helt rett plass på grisen da han går rett til kjernen i denne kampen mennesket utkjemper med Gud, da han sier at disse menneskene holder sannheten nede i urett. (v 18).

Menneskets syndenatur, vårt opprør mot Gud selv, sitter så dypt i oss, at vi kjemper imot alt som kan lukte av Gud.

Han utdyper dette noen vers senere da han sier at de har byttet ut Guds sannhet med løgn (v 25). Det er ikke vanskelig å finne klare spor i vårt samfunn etter dette i dag. Det er slik at som kristen tror vi at Gud har forordnet verden etter visse prinsipper, visse lover som vi lever i henhold til. Dette er definitivt sant i relasjon til naturlovene. Men det er like sant i forhold til moral. Hvordan du lever vil føre til konsekvenser i en eller annen form.

Bibelen lærer oss at all synd har en konsekvens. 

Den alvorligste og endelige er døden. Ved synd kom døden inn i verden. Og vi er smertelig klar over det. Den døende mann eller kvinne sine bekjennelser og frykt for død og dom, er et vitnesbyrd om akkurat dette. Selv nå avdøde erke-ateist Christoffer Hitchens var smertelig klar over dette. Han gjorde det tydelig at om han skulle finne på å omvende seg på sitt dødsleie, så måtte ikke verden ta det på alvor (!).

Så hva gjør vi? Om mennesket lever i opprør til alt som lukter av Gud, hvordan håndterer vi det? Vel, som Paulus gjorde det klart i Romerbrevet kapittel 1, så vender man seg bort fra Gud. Om noen forteller oss at vi skal tilbe Gud Skaperen, så tilber vi heller det skapte. Om noen forteller oss at vi skal holde oss sex er for ekteskapet, og ekteskapet er mellom mann og kvinne, så velsigner og heier vi på homofili og en redefinisjon av ekteskapet. Om Bibelen lærer at alle barn er en gave fra Gud, så innfører vi abort, fordi vi nekter å akseptere at alle barn er en gave og velsignelse fra Skaperen. Og sånn fortsetter det.

Som med profeten Jona, så kan vi ikke annet enn å løpe vekk fra Gud. 

Så hva er vårt håp? Håpet er å finne i det at Gud kom løpende etter oss. Han kom i Jesus til oss fordi vi ikke kunne eller ville komme til Han. Han ble fattig så vi kunne bli rik. Han ble skitten, gjort til synd, så vi kunne bli ren og få Hans rettferdighet tilregnet oss. Han ble en tjener, så vi kunne bli Guds sønner og døtre. Bibelen sier at Han i Jesus Kristus forsonte oss

(...) med Gud da Han døde på korset og slik drepte fiendskapet. (Ef 2.16).

Jesus drepte fiendskapet på korset da Han ble en “fiende” av Gud ved å ta på seg vår straff og synd,og  slik kom under Guds dom og vrede som vi var skyldige i og fortjente. Denne vreden og dommen lot så Gud kommer over Jesus, så vi skulle gå fri og få fred med Gud. Derfor er det første vitnesbyrdet til så mange som har kommet til tro, at de erfarer en dyp og gjennomtrengende fred som de vanskelig kan forklare (Ef 2.14-17, Fil 4.7).

Enhver som er, eller som blir en kristen, er et vitnesbyrd til verden om sannheten. Jesus hevdet Selv at grunnen for at Han i det hele tatt kom, var for å

vitne om sannheten

. Ikke bare det, men at

hver den som er av sannheten, hører Min røst

. (Joh 18.37).

Med andre ord, det eneste sanne tegnet på at et menneske faktisk søker sannheten, at han blir en kristen.

Om han vet det selv eller ikke, om han ikke blir en troende, så søker han ikke sannheten. Videre skal det som kjennetegner den kristne disippel av Jesus, være sannhet. Han elsker sannheten, han forkynner sannhet, han holder fast ved sannheten, uansett hvor høy pris han må betale. For han vet at sannheten er det som setter han fri, at Jesus og sannheten er uløselig knyttet sammen. Utenfor Jesus er der ingen sannhet. Og uten sannhet er der ingen frelse i Jesus. Ikke for buddhisten, muslimen, jøden, ateisten eller noen andre. Derfor, lærer Bibelen oss, går den eneste veien til frelse, gjennom Jesus. Og derfor, sier Guds Ord, finnes det heller ikke liv utenfor Jesus.

Som kristne svikter vi vårt kall om vi forlater sannheten slik den er gitt oss i Guds Ord. De som tar imot et halvt evangelium, tar ikke imot Kristus for Han er ikke delt. Det er ingenting som heter “litt sant”. Enten forkynner og vitner vi om sannheten, altså Jesus Kristus død for våre synder, oppstanden for vår rettferdiggjørelse; eller vi er vitner i tjeneste av løgnen. Og de som tar imot løgnen, blir også barn av løgnen.

Dette er en letter modifisert utgave av en tekst jeg også har utgitt på min

[ blogg ]

. Du er hjertelig velkommen til en titt.