Verdidebatt

Årets Trønder og oss Verdiløse menn

Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne, og har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Eller kanskje ser du på psykisk sykdom som selvforskyldt? I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell rangerer psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.).
Birgit Skarstein har hele Norge kjent siden TV-serien Ingen grenser. Hun har blitt en. Hun har de ambisøses maskot og sosiale alibi for de som har trukket stigen opp etter seg. Hun er en klikkvinner. I løpet av få måneder på skjermen med Lars Monsen ble hun rikskjendis av stort format. Det kan ikke være tvil om at den begavede og ressurssterke Levangerjenta som både statsminister, næringsliv og NAV-byråkrater låner øre, kommer til å nå svært langt. For så vidt har hun gjort det allerede.
Skarstein og programskaper Lars Monsen skrev seg med serien, Ingen grenser, inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkeltes stå-på-vilje om en skal lykkes i livet, tross handikap. Birgit Skarstein sa den gang at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. – Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus.

Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, FrP og Robert Eriksson vil og ville ha det.

Men nu «kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og gå hjem. Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn», sang rockeren, tekstforfatteren og musikeren Joachim «Jokke»Nielsen. Verdiløse menn ble også til en forestilling på Torhovteatret og Nationaltheatret. Jeg er sikker på at Jokke ville svart det samme som Jens Bjørneboe på spørsmål fra NRKs Haagen Ringnes om han i dag ville synes det var noen vits i det han hadde skrevet:-Nei, var i alle fall det kontante svaret fra forfatteren Jens Bjørneboe med skjellsettende bøker som Jonas, Under en hårdere himmel og Den onde hyrde, bak seg
Unge, ubefestede sjeler som Birgit Skarstein forstår kanskje ikke at de en selvfremstilling som supermenneske eller vinnerskalle som det heter nu, legger sten til byrden for ungdommer i arbeidsdyktig alder med usynlige handikap som psykiske lidelser, schizofreni, ME, og rusproblemer. Disse rammes av den moralisme som springer ut av Ingen-grenser-diskursen.  Selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev for noen år siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, selv om han holdt på å stryke med. Endelig hadde han noe å vise til. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.
Min påstand er at det har blitt verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles i 71 grader nord, Ingen grenser, Msternes mester og Superbonde. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså utfra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.
I helsevesenet påmøtes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelletplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg  selv. Hos guttene er det ofte omvendt; eksessiv rus, uvettig bilkjøring og voldelig atferd, er et forsøk på å utlikne den underlegenhet de føler i forhold til andre, og som igjen aksentuerer stigmatiseringen og veien mot utenforskapet.
I tillegg til at sosial eksklusjon gir økt risiko for sykdom, er altså skammen i seg selv sykdomsskapende. Ofte leder følelsen av aldri å strekke til, eller være god nok, til invalidiserende angst og depresjonssykdommer. Psykiater og forsker Ottar Bjerkeset har i en artikkel i European Psychiatry vist at dødeligheten ved angst og depresjonstilstander er størst hos de med lavest sosioøkonomisk status, dvs mennesker som befinner seg i et utenforskap.
De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, som Birgit, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes.  Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro). Og det ser sånn ut. Enerne dyrkes mer enn noen gang i dag. .
Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming nå holder på å fortrenge den rasjonelle viten. Rent praktisk foregår dette ved at NAV kontrollerer legenes sykemeldinger og uføreanbefalinger på et normativt grunnlag, som altså springer ut av diskursen om at det hele handler om vilje og moral. Sånn sett driver moderniteten sitt doble bokholderi. Den gir borgerne tvetydige signaler. På den ene siden hauser den opp individualiteten, mens den på den andre siden dyrker normale skjemaer for adferd. Om en ser det ene eller andre handler mer om hvor en står i den sosiale lagdelingen. For de langt nede handler moderniteten kanskje om eksklusjon, for de langt oppe om inklusjon.
Den økte friheten og individualiteten som senmoderniteten dynastiserer, synes således å gå hånd i hånd med den kalde utsorteringen av mennesker, slik også sosiologen Niklas Luhmann peker på. Men Luhmann mener øyensynlig at dette er prisen vi må betale for systemets overlevelse. Det er jeg ikke så sikker på. Men jeg er sikker på at den ambivalensen som moderniteten lider under mellom kollektivitet og individualitet, mellom frihet og likhet, må finne sin løsning.
Selv har jeg som en av mange med usynlige handikap gått glipp av soleklare rettigheter fordi jeg skulle være tapper som ung. Mitt råd til unge og foreldre til unge med usynlige handikap, er at de avklarerer sine rettigheter i forhold til folketrygden så tidlig som mulig. Det er bedre å få en full trygd som ung, i stedet for å måtte finansiere sin sykdom selv, og blir gjeldsslave i unge år, uten mulighet til å skaffe egen bolig utenfor foreldrehjemmet. Så kan man senere, etter hvert som man mestrer det, trappe ned uføregraden, og øke sin innsats i yrkesforberedende utdanning og i arbeidslivet.
Det krever at NAV ikke gir opp unge iføre, slik de gjør i dag. Det som fungerer for Birgit Skarstein og andre ressurssterke ungdommer med synlige handikap, behøver ikke fungerer for unge med usynlige handikap som alt for lett stigmatiseres som latsabber. Som det heter i et munnhell: Den medisin som kurerer smeden, kan ta livet av bakeren. Jeg er sikker på at en klok kvinne som Birgit Skarstein er enig med meg i det..

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt