Jihad-organisasjoner må beseires med militær makt. Det trengs en klok militærstrategi utarbeidet av eksperter som kjenner terrenget i Midtøsten, og som har lest Sun Tzu’s ”The Art Of War” (En klassiker fra antikkens Kina). Med andre ord, Pentagons katastrofale strategi må unngås.
Over til noe helt annet:
Er det mulig å overtale en milliard muslimer til å vende islam ryggen? Skulle så gjerne ønske at svaret hadde vært ja. I facebook-æraen kan islamkritikk fort bli lest av et enormt antall mennesker. Og jeg har stor respekt for alle muslimer som vender islam ryggen. Så mange som mulig bør vende islam ryggen, enten til fordel for agnostisime, ateisme, bahai, buddhisme, eller kristendom (ikke konservativ kristendom!)
Likevel er nok oss islamkritikere nødt til å innrømme, noe motvillig, at dette er en utopi. Og grunnen til at så mange berømte islamkritikere aldri sier noe som helst om hva som skal oppnås på lang sikt, er at de ville bli nødt til å innrømme at de har utopiske målsetninger.
I de muslimske regioner som praktiserer sharialoven, ville det være selvmord å forlate islam. I vesten er det heller ikke helt 100% risikofritt. I slike tilfeller kan vi i beste fall overtale muslimer til å bli hemmelige agnostikere, eller hemmelige kristne…..etc.
Dessuten er det liten vits i å skulle overtale de aller mest liberale muslimer til å forlate sin tro, fordi det ultraliberale islam er helt problemfritt.
AYAAN HIRSI ALI
Realpolitik er dermed nødvendig for å kunne skifte ut utopier med oppnåelige målsetninger. Man bør tenke pragmatisk, opportunistisk og fleksibelt.
For å unngå utopier har Ayaan Hirsi Ali satt seg fore å reformere islam, da å fornye islamsk teologi virker mer oppnåelig enn å trylle den vekk. Hirsi Ali sin bok kan ligne en del på Irsjad Manjis anbefalelsesverdige bestselger ”Hva er Galt med Islam?”.
Boken har fått blandet mottagelse fra islamkritisk hold. Følgende innvendinger er forfattet av Peder Jensen (alias Fjordman), som er populær på FRP’s ytterfløy:
Et viktig resonnement i Peder Jensens artikkel, (og i hans tidligere artikler om temaet), er som følger:
Man kan hevde at islam er allerede reformert, dessverre. Hassan al-Banna, Sayyid Qutb og Mawdudi skapte den moderne salafismen. De gravde frem de aller, aller mest groteske sitater i de enorme hadith-samlingene. Koranen ble tolket i lys av en særdeles streng variant av naskh: Det prinsipp som sier at de groteske åpenbaringer fra Medina kansellerer de hyggelige åpenbaringer fra Mekka.
Naskh bygger på sura 2:106, der det står:
None of Our revelations do We abrogate or cause to be forgotten, but We substitute something better or similar: Knowest thou not that God hath power over all things? (2:106)
Peder Jensenss innvending er slettes ikke så dum. Forfattere med synspunkter som grenser mot det vanvittige, kan i sjeldne tilfeller ha noen få gode poeng. Fjordmans er en av disse. Det vet jeg, fordi jeg har lest hans bok ”Vitne til Vanvidd”.
DOBBELTMORALSK YTRE VENSTRE FLØY
Mange venstrevridde er forbanna på Fjordman, men anser Gilad Atzmon’s tordentaler mot jødisk kultur som uproblematiske. Om venstreradikale blir sinte eller ei avhenger av om man lefler med politisk korrekt rasisme (slik Atzmon gjør), eller politisk ukorrekt rasisme (slik Fjordman gjør). Denne dobbeltmoral viser hvor fariseisk ytre venstre fløy faktisk er.
Likevel har Fjordmans univers visse ikke helt uproblematiske sider: Han tror dessverre på et manikeisk verdensbilde. Hans stereotypier om arabere har sterke innslag av overgeneralisering. Disse stereotypier kan også ramme kristne arabere, pga. den uskrevne høyrepopulistiske regel som sier: ”Alle mørkhudete er muslimer inntil motsatte er bevist”.
Fjordmans fremstilling av arabere ligner veldig mye på Gilad Atzmon’s fremstilling av jøder. Tro det eller ei, til og med Vedbjørn Selbekk har jo kritisert Fjordman.
EDIP YUKSEL’S LIBERALE KORAN-OVERSETTELSE
For å reformere islam kan Edip Yuksels særdeles liberale koranoversettelse være til god nytte. Som dere kan se på første side, har islamkritikere som Daniel Pipes og Irshad Manji anbefalt denne oversettelsen. Det har forresten også en lang rekke muslimske teologer gjort:
Det er underlig at Hege Storhaug ikke har anbefalt denne oversettelsen, fordi den langt på vei tilfredsstiller hennes krav om en sensurert Koran.
I sin anbefaling av denne oversettelsen skriver Daniel Pipes:
"I am not a Qurâan scholar and therefore am not in a position to judge the accuracy of your translation, and especially not the revisionist understandings of some controversial ayats. But I can say that the effort you and your colleagues have undertaken is very much in keeping with my sense of the process of modernization that the Qurâan itself and the Islamic religion more broadly must undergo. As such, I salute your work and hope it will be published and extensively discussed both in the United States and abroad."
NYTOLKNING AV NASKH
Edip Yuksels kjernebudskap er at koranen er evig og uforanderlig, og derfor er naskh vranglære. Yuksel mener også at Hadith-litteraturen er totalt irrelevant, fordi den er skrevet såpass lenge etter profetens død at innholdet umulig kan stamme fra profeten.
Slik oversetter Yuksel det overfor nevnte sura 2.106:
We do not duplicate (or abrogate) any sign or cause it to be forgotten, unless we produce a better, or at least an equal one. Do you not know that God is Omnipotent?
Ifølge Yuksel betyr ikke dette koransitat at de sene Medina-versene kansellerer de tidlige Mekka-versene. Det betyr bare at Koranen kansellerer tidligere åpenbarte bøker (Nye Testamentet, Gamle Testamentet). Det samme hevder Ahmadiyyah-retningen, visse greiner av shia-islam, samt en god del liberale lærde.
Dermed er Koranens positive utsagn om jøder, kristne og zoroastrier langtifra kansellert. De gjelder fortsatt i dag, og de har vært gyldige gjennom hele islams 1.400-årige historie. Zoroastrier, jøder og kristne er ”Bokens Folk” ifølge Edip Yuksel.
Man kan innvende at denne ultraliberale Koranen likevel mislykkes i å etterligne det Nye Testamentets vakreste vers om nestekjærlighet, for eksempel Bergprekenen og 1. Korinterne 13. Den er ikke engang i nærheten, for å si det veldig mildt! Likevel er den mye bedre enn de middelalderske oversettelser som benyttes av Mullaher og mørkemenn.
Journalisten Muqtedar Khan er blant Amerikas mest liberale muslimske kjendiser. Khan forsvarer lesbiske og homofiles rett til å gifte seg. Dessverre bruker Khan tøysebegrepet ”islamofobi”, men vi kan vel ikke sette skyhøye krav heller.
Muslimske land plikter alle som en å godkjenne lesbiske og homofile ekteskap. Vesten må presse muslimske regjeringer til å ikke begå menneskerettighetsbrudd mot homofile. http://america.aljazeera.com/opinions/2015/7/american-muslims-should-welcome-same-sex-marriage-ruling.html
BERNARD LEWIS OM ISLAMS HISTORIE
Mange islamkritikere anvender en selektiv lesning islams 1.400 år lange historie, da de kun fokuserer ene og alene på de krigerske perioder. Dette er å lese islams historie med sjumilsstøvler. Den selektive lesning av Islams historie kan få Hirsi Alis reformprosjekt til å virke håpløst.
Islamkritiske Bernard Lewis korrigerer denne feilen i boken ”What Went Wrong”. Man bør ikke glemme middelalderens tolerante muslimske Spania. Bokomslaget (som forresten kan sees i fullscreen) demonstrerer vel den klisjeen som sier ”Et bilde kan si mer enn tusen ord”: https://www.wikiwand.com/en/What_Went_Wrong%3F
Det finnes forskere som gjør den samme feilen angående kristendommens historie. Disse fremstiller kristendommens historie som 2000 års kontinuerlig jødehat. Dette er å lese kristendommens historie med sjumilsstøvler, fordi da ignorerer man kristendommens filo-semittiske epoker, særlig i tidlig middelalder.
DEBATTEN ER ABSTRAKT, IKKE KONKRET
Debatten om islam kan reformeres eller ikke, befinner seg på et abstrakt nivå, og har uansett ingen konkrete politiske konsekvenser. Det er fullt mulig hevde at islam er reformerbar, og samtidig forsvare bruk av militær makt mot jihadister. For å sette det veldig på spissen, kan man si at denne diskursen befinner seg i ”Platons ideverden”. Vi kan dermed like gjerne velge Hirsi Alis ståsted.
KONKLUSJON
Hvem har så rett, Fjordman eller Ayyan Hirsi Ali? Etter å ha veid begges argumenter på vektskålen, har jeg konkludert med at svaret er Hirsi Ali.
Jeg tør å innrømme at Fjordman kan en sjelden gang har noen få gode poeng, Fordi jeg er uenig i Lars Gules kritikk av høyrepopulisme. Men jeg misliker at Fjordman stikker kjepper i hjulene for å stanse Hirsi Alis reformprosjekt. Hans postulater preges av en trangsynt, endimensjonal rigiditet. Fjordmans ufleksible sneversynthet er nok grunnen til at han er såpass populær blant de aller mest konservative kristenfundamentalister.
Fjordman ignorerer totalt Edip Yuksels oversettelse, og han ignorerer Muqtedar Khans og lignende forfatteres synspunkter. Dessuten ignorerer han Bernard Lewis historieskriving. Som om ikke det var nok, later han som om Ahmadiyyah-teologien ikke eksisterer.
Og Fjordman står ikke for realpolitik. Han setter særdeles utopiske målsetninger. Selv om Hirsi Alis reformasjon sikkert kan virke utopisk, er den ikke på langt nær såpass utopisk som Fjordmans målsetninger.
Islamkritikk er livsnødvendig for menneskehetens fremtid. Men den bør helst ikke bli altfor rigid. Ayaan Hirsi Ali fortjener applaus for hennes nyeste bok, fordi den tilføyer debatten nyanser.
:quality(70):focal(2412x1818:2422x1828)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EAA43BEJGBAFHFGV3KR5XG3IXQ.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/T5JAY6NSPZAS3DSESSV3JXTFSA.jpg)
:quality(70):focal(2417x2036:2427x2046)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JJEVMMA2QBHYDGQCWUDA3IYJMI.jpg)
:quality(70):focal(139x336:149x346)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/4SN7RPOC3ZGARCLSVOTMZWFRYY.jpg)